Seierherrene skriver historien. Så snart romerne i 146 f.Kr. hadde vunnet de tre puniske krigene ved å erobre og brenne den fønikiske byen Kartago, slakte 90 prosent av byens 700.000 innbyggere, slavebinde de resterende og pløye salt ned i jorda, begynte karaktermordet på de tidligere erkefiendene.

Romerne lyktes over all forventning. Faktisk lyktes de så godt at det fortsatt i dag er akseptert at fønikerne var et ondt og pervertert folk som drev med homofili, tiende og tempelprostitusjon. Men samtidig er den verste anklagen den som har etset seg inn og blitt et av hovedkjennetegnene til fønikerne, nemlig at de drev med rituelle barneofringer.

Fønikerne ble sagt å ha organisert regelmessige offerfester, der alle de førstefødte ble kastet levende inn i en hul statue av guden Baal Hammon, en statue som hadde en brennende ild innvendig. Historiene ble støttet av arkeologiske funn da et stort gravsted, Tophet, ble oppdaget nær ruinene av Kartagos havneanlegg. Gravene inneholdt en stor mengde beinrester fra små barn.

I nyere tid har offerteoriene imidlertid blitt stilt spørsmål ved, rett og slett fordi antallet barnegraver ikke kan anses som spesielt bemerkelsesverdig gitt Karthagos store befolkning og datidens høye spedbarnsdødelighet. Så kanskje er historiene om fønikernes perversjoner og ondskap bare et resultat av et uvanlig vellykket kollektivt karaktermord? Uansett er det nettopp fønikernes påståtte vilje til å ofre sine egne barn, som har vært deres arv i to årtusener.

Av dette lærer vi at barneofring er et kraftfullt og seigt argument i debatten. Vil du fremstille et folk som unikt ekkelt? Påstå at de ofrer barna sine – og ryktet deres har gått tapt i årtusener.

Tanken på et folk som ofrer sine egne barn er ekstremt motbydelig. Likevel kan jeg ikke la være å tenke på, om det ikke er akkurat det vi svensker er i full gang med akkurat nå. Vi ofrer barna våre. Ikke på et alter dedikert til en blodtørstig gud, men i et sosialt system preget av et destruktivt verdigrunnlag.

Esmeralda. Adriana. Wilma. Luna. Ebb. Yuusuf. Lisa. Bobby. Marzieh. Simon. Tommie… Så jeg kan fortsette, for det er mange nå, barna som har dødd helt unødvendig. Til disse må selvfølgelig legges alle døde barn hvis navn vi aldri får vite, men som forblir kjent som «fireåringen», «spebarnet», «tolvåringen»… Men de ble fratatt fremtiden fordi noen tok seg retten til å drepe, og samfunnet var ikke i stand til å handle for å beskytte dem.

Torsdag var det nære på at ennå et navn ble lagt til listen over drepte barn i Sverige, men den lille ni år gamle jenta som ble funnet voldtatt og skamslått i en skog i Skellefteå overlevde. Ingen vet hvordan livet hennes vil bli – hvis hun våkner fra narkosen.

Helvetet familien hennes går gjennom akkurat nå, kan alle foreldre forestille seg. Men familien er langt fra alene. De siste årene har det vært inflasjon av drepte barn. Da ti år gamle Engla ble myrdet i 1998, ble det skrevet om drapet i måneder og år. Rettssaken ble fulgt i detalj og Anders Eklunds virksomhet i fengselet blir fortsatt anmeldt. I dag er nyhetene om et drept barn borte fra spaltene i løpet av få dager. Nye drap blir begått, i stride strømmer.

Bare dager før drapsforsøket på den ni år gamle jenta, ble for eksempel en tolv år gammel gutt utsatt for et annet drapsforsøk i samme by. Han ble knivstukket av en 16-åring. Det er to uker siden, men allerede glemt av media. Eller ta de to barna som ble kastet ut av femte etasje av faren i Hässelby i vinter. Storesøster ble alvorlig skadet men overlevde, lillebror døde. Hvem husker dem i dag?

Barn blir drept i skyting, i æresdrap og i eksplosjoner – eller i gjerninger som er muliggjort av en lemfeldig migrasjonspolitikk og barnefiendtlig lovgivning – men Sveriges ansvarlige politikere og politimestre dukker seg foran samfunnsutviklingen. I stedet legges ansvaret på den veloppdragne borgeren: «Vi må alle hjelpes, det er alles ansvar!». Reaksjonene varierer fra «trist» via «ikke greit» til «uakseptabelt». Til tross for dette unngår de folkevalgte å havne i medienes gapesstokk, eller å bli stemt ut i valget.

Passiviteten er uforståelig for meg.

Det er ikke slik at svensken ikke kan bli lei seg – da Paolo Roberto ble tatt for å kjøpe sex i 2020, gikk hele Sverige bananas og produktene hans ble boikottet av butikkene.

Men når en niåring blir voldtatt og slått nesten i hjel, mumler Morgan Johansson. Politimyndigheten sender ut en pressemelding. Sergels torg er øde. Ingen massedemonstrasjoner. Ingen revolusjoner.

Men det kommer så nær nå. Jeg har mistet tellingen på vennene hvis barn har blitt ranet, slått eller voldtatt. Men i stedet for å rette ryggen og gjøre motstand, prøver vi å finne måter å unngå volden på.

Vi prøver å gjøre oss usynlige: Vi instruerer barna våre til aldri å være ute alene. Vi begynner å kjøre og hente dem. Vi lar dem ikke gå ut om kvelden og forbyr dem å oppholde seg i enkelte områder – alt for å redusere risikoen for at de en dag skal være «på feil sted til feil tid». Når vi sender dem til skolen, gjør vi det med bønn om at barnet vårt ikke skal bli berørt, akkurat i dag.

Hvordan er det i det hele tatt mulig at vi er så passive? Den mest grunnleggende operasjonen til hver art er å beskytte avkommet. Gjør man ikke det, dør man ut, og den regelen gjelder også for mennesker.

En naturlig og sunn reaksjon når barna våre er truet vil derfor være å gå i forsvar, å ofre livene våre for å beskytte våre døtre og sønner. Men svensken huker seg, går bort og nøyer seg med å sende en omsorgs-emoji på sosiale medier. Dermed gir vi walkover til mordere og voldtektsmenn. I mine dystreste øyeblikk mistenker jeg at svensken faktisk er dødsdømt, rett og slett fordi vi ser ut til å mangle hvert eneste gram av selvoppholdelsesdrift og forsvarsevne.

Fønikerne kjempet for fremtiden til sitt folk i tre kriger, men romernes karaktermord på dem ble perfeksjonert av påstanden om at de ofret barna sine. Vi vet ikke om dette stemte i fønikernes tilfelle, men det er sant for oss svensker. For det er akkurat det vi gjør – vi ofrer barna våre, billedlig og bokstavelig talt. Vi lar barna våre betale prisen for våre politiske og ideologiske feil, for vår mislykkede samfunnskonstruksjon. Det er våre barn som blir mishandlet, voldtatt og myrdet – og det uten at vi, deres foreldre, handler kraftig for å stoppe det.

Så hvordan skiller vi oss fra romernes perverse fønikere? Eller er vi faktisk de mest avskyelige? Er det vi som gjør det for omverdenen uforståelige? Ofrer vi barna våre?

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.