cameron.knees.kissing

Makten vil alltid forsøke å utgi seg for å være selvskreven. Folkeavstemninger er ukjent terreng og derfor risikable. Hvis overtalelsene er litt for insisterende vil folk fornemme at det ligger en usikkerhet under.

De som har makten har makt, men det er også alt de har.

Alle som husker EF-avstemningen i 1972 vil nikke gjenkjennende til Remain-kampanjen: Ja-siden hadde så dårlig folkelig forankring at de måtte ty til trusler/skremsler: Det som kunne krype og gå av samfunnstopper anla en alvorlig mine: Norge kom til å bli en bakevje, vår økonomi ville lide uopprettelig skade. Et nei var det samme som å melde seg ut av Europa.

Det er samme vise Londons borgermester synger på når han under folkemøtet på Wembley tirsdag ropte: – We are not quitters.

Nei, britene er ikke quitters, nå har de vært med i EU i ganske mange år, og de liker ikke utviklingen. Det vil ikke Khan snakke om. Han forsøker seg med emosjonell utpressing. Han satser på at folk ikke vil være quitters.

ANNONSE

Doble budskap

Men det som virket for tyve år siden, virker ikke like godt idag. Folk har høstet erfaringer.

Politisk korrekthet har utviklet moralistiske hersketeknikker. Det har kritikerne lært seg å gå utenom, slik at man ikke gir dem anledning til moralistisk henrettelse.

Det er utrolig hva man kan få sagt uten å si det direkte. Politisk korrekthet er øvelser i forstillelse og dobbeltkommunikasjon. Nå har motstanderne utviklet samme metode. Dermed blir debatten et skyggeteater: De politisk korrekte får smake sin egen medisin.

De har laget en offentlighet der det er visse ting man ikke kan si. Kritikk av kultur og religion er touchy. De som gjerne vil tilhøre det gode selskap kjenner det gynge under seg. Hvordan si det uten å risikere offentlig henrettelse? Man sier man det heller indirekte, fordi man vet at publikum forstår hva man mener.

Når dobbeltkommunikasjon fungerer har samtalen modnet og de politisk korrekte er på vikende front.

Boris Johnson med sin gode utdannelse fra de beste engelske college behersker kunsten.

Under Wembley-debatten sa Johnson at innvandringen hadde brakt ufattlig rikdom og fordeler til Storbritannia. Han hadde selv nytt godt av dem.

Dette provoserte Londons nyvalgte borgermester, Sadiq Khan.

Nytt terreng, nytt kart

– Kampanjen til Leave har vært drevet at hat, sa Khan og dermed gikk han over streken. Skal man vinne i en nasjonal debatt må man vise at man kan kontrollere både språk og følelser. Khan viste at han ikke forsto sin egen rolle: Som muslimsk borgermester må han opptre behersket. Hvis han spiller rasistkortet vil det vekke motstand hos mange briter som opplever at han egentlig snakker om muslim-kortet, og det er ikke sikkert at det går hjem. Det har vært brukt til å skaffe en gruppe fordeler og bringe kritikere til taushet, at det vekker antipatier.

Et trekk ved Remain er at de ikke synes å forstå at vi er kommet til et tipping point: Trusler/skremsler som tidligere virket har begynte å bli kontraproduktiv. Det er et tegn på at noe skjer i opinionen.

Samme gamle visa

Remain synes ikke å forstå, for de trekker opp den ene prominensen etter den andre som spår død og elendighet for Storbritannia ved et Leave. Nå er mønsteret blitt så gjenkjennelig at folk ikke lar seg påvirke. For ingen tror at Arbeidsgiverforeningen, industriledere, eksperter, NATOs generalsekretær, sjefen for Federal Reserve, EUs sentralbank, Christin Lagarde etc. ville kunnet si noe annet. Da hadde de vært ferdige.

Folk har oppfattet at konsensus bygger på noe annet en sakkunnskap og objektivitet. Det bygger på interesser.

Hvis man skal være litt grov kan man si at det som er i ferd med å utspille seg i Europa minner om gamle dagers klassekamp: Det er vanlige folk mot de store, mot de med makt.

Det er en broket allianse som er mot EU. Den spenner fra venstre til høyre.

Når Erna Solberg sier til Politisk kvarter at hun er redd for mer nasjonalisme og fremmedfrykt, viser hun at hun ikke forstår hva som foregår.

Hvis det å være for nasjonen er ensbetydende med fremmedfrykt, vender folk det døve øret til. De hører ikke på det lenger. De hører den emosjonelle utpressingen.

De hører at Solberg ønsker et Europa med åpne grenser, og de er åpne ikke bare innad, men også utad.

Det er denne fundamentale svikten til Schengen som gjør at folk snur. Forutsetningen for fri bevegelse innad var en kontroll ved yttergrensen. Den viste seg å være ikke-eksisterende. Da Angela Merkel på toppen av det hele gjorde denne fundamentale svikt til en dyd, undergravde hun ikke bare sin egen autoritet, men hele EUs. Alle så at EU ikke hadde kontroll og i stedet for å vise besluttsomhet, åpnet hun armene og sa Welcome Refugees.

Først euro-krisen, så Schengen-krisen. Folk ser politikere som ikke har styring og allikevel insisterer på å fastholde kursen.

Erna Solberg snakker på innpust og utpust, som hun belærer et lite barn: – Vi må ha samarbeid i en globalisert verden, og derfor kan vi ikke si nei til samarbeid. Solberg er en mini-Merkel, akkurat som Cameron som på spørsmål om tyrkisk medlemskap sier at det ikke er aktuelt før i år 3000. Merkel har inngått en deal med sultanen i Istanbul. Hvordan kan de stole på slike politikere? De ser hva de ser.

Hvis maktmenneskene skal ha noe håp om å gjenvinne tillit må de slutte å behandle velgerne som barn. Men de har ennå ikke gått på et nederlag stort nok til at de tar skjeen i en annen hånd. Man kan undres på hva det vil bli?

Britene kan komme til å gi dem sjokkbehandling torsdag.

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629