Her i Norge har vi en flere årtusen gammel og hevdvunnen skikk. Når vi møter mennesker, fremmede eller gamle kjente, hilser vi dem ved å ta dem i handa. Vi rekker ut en åpen høyrehand, for å vise at den er fri for våpen, og at vi derfor er ufarlig og vennligsinnet. Og det gjelder både kvinner og menn, siden kvinner og menn har vært jevnbyrdige i dette landet opp gjennom århundrene. Landet hadde ikke kunnet fungere, om ikke kvinnene hadde tatt sin del av børa når fiskerne langs kysten dro på månedslange turer til f.eks. Lofoten, og kvinnene hadde ansvaret for småbruket hjemme. Og i innlandet, hvor småbrukerne gjerne måtte utføre pliktarbeid på storgårdene, var situasjonen gjerne den samme for kvinnene på småbrukene. Ansvaret for den daglige driften hjemme falt på dem. Og alle med litt kjennskap til norsk historie, vet hvilken maktposisjon husfrua på storgårdene hadde. Det var hun som hadde nøklene til hele gården, og hadde ansvaret for at ressursene ble tatt vare på og brukt riktig.

Etter hvert ble et handslag mellom to mennesker, enten det var kvinner eller menn, også en bekreftelse på en avtale. Og handslaget gjorde avtalen like bindende som underskrift på et dokument, enten det gjaldt salg av en jordteig, en hest eller en bunt med ull, eller et giftemål for den saks skyld. Man kunne ikke bryte en slik avtale med æren i behold. Og et menneske som ikke ville ta deg i handa, var et menneske man ikke kunne stole på.

Derfor betyr det å ta noen i handa noe helt spesielt her i Norge. Det er en ubrytelig del av vår kulturarv. Like ubrytelige som avtalene som ble inngått med et handtrykk, og det symbolske fredssymbolet det er når vi hilser et medmenneske velkommen med en åpen og utstrakt hand.

ANNONSE

Av den grunn ble jeg dypt sjokkert da Dronning Sonja besøkte en av moskeene i Oslo, og imamen nektet å ta henne i handa. Hvorfor? Jo fordi det ikke passer inn i muslimenes kultur å ta en kvinne i handa, ble det rapportert i avisene. Jeg følte at denne imamen, som er kommet som gjest til landet vårt, faktisk spyttet på våre tradisjoner og vår kultur. Det dreide seg jo faktisk om landets fremste kvinne. Hadde det samme skjedd om Dronningen var på besøk i for eksempel Iran, ville jeg godtatt det uten videre. Da var hun på besøk i et muslimsk land, og ville naturligvis følge landets tradisjoner. Det er jo en uskreven lov over hele kloden (eller i alle fall det meste av kloden), at man tilpasser seg kulturen der man kommer. Både for å vise respekt for landets innbyggere og deres kultur og tradisjon, og for å vise godvilje ved å legge sine egne tradisjoner til side.

Det er et par år siden dette skjedde. Men i etterkant av den episoden har jeg registrert at samme behandlingen ble vår Statsminister til del da hun besøkte en moske i Oslo. Det er tydelig at muslimer ikke er villig til å fire så mye som en millimeter på sine prinsipper, men forventer at vi som vertskap skal føye oss etter deres kultur. Det stikk motsatte av hva som er vanlig praksis i resten av verden, hvor gjester tilpasser seg vertskapet.

Hadde disse demonstrative unotene bare vært et utslag av at imamer mener de er spesielt hellige, og av den grunn ikke kan berøre en av det motsatte kjønn, hadde det egentlig ikke vært noe stort problem. Selv om det fortsatt ble oppfattet som en grov fornærmelse mot de to kvinnene det gjaldt. Problemet oppstår når det ikke bare er en enkelt imam som ikke har vett til å oppføre seg, men flertallet av våre nye muslimske landsmenn.

Og grunnen til at de velger å spytte på våre normer og tusenårige tradisjoner, er ifølge dem selv deres hellige bok, Koranen, som forbyr dem å handhilse på en av motsatt kjønn. Derfor satte jeg meg ned og leste Koranen fra perm til perm, for å finne ut nøyaktig hva som ble skrevet om det. Og til min store forundring fant jeg ikke en eneste linje som sier at det er forbudt å handhilse på et annet menneske, selv om det mennesket er en kvinne. Det er tydelig fortolkninger og utlegninger som er kommet til etter at presteskapet gjennom 1400 år har tolket Koranen og Haditene. (Og det er tydelig at de har lest og tolket disse skriftene som Fanden leser Bibelen.)

Så hørte jeg Mohammad Usman Rana forklare overfor en kvinnelig programleder, at årsaken til at han ikke kunne ta henne i handa var at det ville være respektløst og skitne henne til. Og det var der og da jeg forsto hva som egentlig ligger bak denne idiotiske skikken. Selv om opphavet til skikken tydelig har gått i muslimenes glemmebok. Og selv om den helt sikkert hadde en riktig funksjon den gang profeten Muhammed levde.

Tenk deg et folkeslag som har tilbragt de siste 1400 årene i ørkenen i Midt-østen. Vann er stort sett mangelvare, og vannklosetter er en relativt ny oppfinnelse, om de overhodet eksisterer der. Det samme kan sies om toalettpapir. Men gjøre sitt fornødne har muslimene også måttet gjennom alle disse årene, som alle andre levende skapninger. Og siden ørkensand egner seg dårlig til å tørke seg bak, i likhet med ørkenens ganske piggete vekster, hadde de ikke noe annet valg enn å bruke sine egne hender. I alle fall de første 1300 pluss årene etter Muhammeds død. Noe som må ha etterlatt ganske umiskjennelige spor på hendene til hver og en. Så da skjønner jeg godt at de avsto fra å handhilse på hverandre.

Men nå lever vi i år 2016, og det er på tide at muslimer her i Norge begynner å se på sine egne skikker, studere bakgrunnen for dem, hive den unødvendige ballasten på skraphaugen og komme seg mentalt ut av ørkenen. Her i landet har vi både vannklosetter, toalettpapir og rikelig tilgang til muligheter for å vaske hendene, så det er faktisk helt opp til den enkelte om han holder mål rent hygienemessig til at han bør ta et annet menneske i handa, mann eller kvinne.

Som jeg har nevnt tidligere, – for nordmenn flest er et menneske som ikke vil ta deg i handa det samme som et menneske du ikke kan stole på. Og det gjelder ikke minst fremmede, som man i utgangspunktet ikke vet sikkert om er venn eller fiende. Det skaper mistillit og et grunnlag for oss/dem-tenkning, som norske muslimer absolutt burde prøve å unngå. Og det er noe de lett kan unngå ved å begynne å tenke selv, og ta seg bryet med å analysere bakgrunnen for noen av de underlige påbudene de har i religionen sin.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629