Vestlig bevissthet har per idag – 15 år etter 9/11 og fem år etter at krigen i Syria brøt løs, fremdeles vanskelig for å ta inn over seg at det pågår en jihad, både mellom muslimer og mot Vesten.

Denne benektelse gjør det mulig for jihadister og salafister å drive propaganda innenfor fiendens murer, dvs våre samfunn.

Et godt eksempel på det er Paul Salahdin Refsdals nye film Dugma – The Button som ble vist i Fritt Ords lokaler i Uranienborgveien i Oslo mandag.

Teksten på Fritt Ords hjemmeside, samme som annonsen i Aftenposten, slår an tonen:

Dugma – The Button får vi et annerledes og nært bilde av de islamske opprørerne i al-Qaida i Syria. Gjennom regissørens blikk blir de fremstilt som mennesker og ikke som religiøse fanatikere. Filmen følger to karakterer fra al-Qaidas såkalte martyrliste som forteller om sine personlige sorger og gleder, håp og tvil. De er alle forberedt på å ofre livet i krigen mot Assad-regimet. De skal kjøre en lastebil med tonnevis av sprengstoff mot fiendens linjer og trykke på knappen, som på arabisk heter Dugma. Filmen søker å bryte med vestlige fordommer. Samtidig gir filmen et helt motsatt bilde av hva al-Qaida selv ønsker å vise. Hovedpersonene ligner lite på heltene fra al-Qaidas propagandafilmer.

Man er naiv, enfoldig og lar seg gjøre til villig redskap. Stikkord: «Gjennom regissørens blikk…» Refsdal het tidligere Pål Refsdal. Han ble tatt til fange av Taliban og prisen for å bli løslatt var å konvertere til islam. Mens han tidligere ikke har villet utdype omvendelsen, har han nå forandret navnet og tatt Salahdin som mellomnavn. Å oppkalle seg selv etter den store hærføreren som fordrev korsfarerne sier litt om hvem Refsdal identifiserer seg med. Men under utspørringen etter filmen, ved  Lene Bomann-Larsen, filosof og forskningsleder ved Krigsskolen, fikk han ikke et eneste spørsmål om han ikke tilhører den andre siden, de han forsøker å skildre.

Med et slikt navn ville det vært god grunn til å spørre om ikke Salahdin Refsdals motivasjon for å lage filmen har vært misjonering og ikke dokumentasjon. Hele filmen er en eneste lang tett-på-skildring av tre-fire soldater fra Nusra-fronten. De fremstilles i avslappet positur, bak frontlinjene. Dette har vi sett før. Også en jihadist må ta oppvasken. De spøker og ler. Fritt Ord kaller det «å bryte ned vestlige fordommer«. Er det en fordom at de fører krig mot Vesten og muslimer de anser som frafalne?

ANNONSE

Fordom vil si at man har en forestilling som ved nærmere kjennskap viser seg å være feilaktig. At Refsdal vil lage jihad-propaganda er ikke overraskende. At han har fått med seg Fritt Ord, BBC Arabic, Danmarks Radio, Norsk Filminstitutt, WestdeutscheRundFunk, Fondet for lyd og bilde og en rekke andre, sier noe om at motforestillingen til selv jihad, ikke fungerer.

Vesten befinner seg i en krig. Enten gjenkjenner man fiendens forsøk på fremstøt, eller så gjør man det ikke.

Det er smart å kunne propagandere for jihadister i Vestens kultursalonger og motta klapp på skulderen og bifall.

Av publikum mandag var 80 prosent gråhårede kvinner, gamle raddiser, som på eldre dager synes å sverme for jihad-gutta. Salen lo godt av jihadguttenes humor. Den gikk hjem. Det var som da vi så Che Guevara og de barske geriljasoldatene.

IS har gitt jihad et dårlig navn. Men Nusra er annerledes skal vi tro filmen. Det skal vi selvsagt ikke. Det er de samme svarte flaggene, den samme trosbekjennelsen, den samme dødskulten. Vi skal forledes til å tro at disse karene er rene av hjerte, at de ofrer seg selv, og er så religiøse at det bør utløse vår ærefrykt. Det er her det store antall kvinner vekket bekymring: Er det igjen venstresidens sverming for vold og romantikk, nå også i form av jihad, som gjør seg gjeldende? De unge mennene slåss mot uretten, mot Bashar al-Assad og mot USA som bomber dem. Vietnam-krigen i oppdatert versjon?

Var de ikke hyggelige disse guttene? Tenk etter: Ville noen laget en film om Wehrmacht-soldater eller enda verre og mer relevant: SS, mens krigen pågikk, og sagt det var viktig at vi lærte å forstå dem? Dette ble brukt som begrunnelse for å lage en slik film. Hvis hensikten hadde vært å forstå kunne man sagt det ga viktig informasjon. Men Refsdals film gjør ikke det. Den gjør harmløs, den skaper sympati og empati for krigerne. Fortjener de ikke det? Nei, for Refsdal viser ikke hele siden av dem. Han viser bare den avslappede, men selv her er det sprekker i rustningen.

Det sier noe om hvor bevisstløse vi er, at ikke spørsmålet om propaganda dukket opp. I stedet ble det bare snakket om hvor viktig det var å forstå «dem». I klartekst: Slik at vi kan unngå å være deres fiende. Det lå under som et premiss: Vi burde tenke oss om, og kanskje la dem i fred, slik Refsdal antydet. Ifølge ham er det bare IS som ikke er til å stole på.

Anstendighetsgrensen inkluderer Nusra-fronten, foreslås det. Virkelig? En rapport som CNN nylig siterte, viste til at Nusra kan vise seg vel så farlig, hvis IS trenges på defensiven.

Faktum er at alle jihadistgrupper arbeider for samme mål. De bruker forskjellige metoder. Noen er ikke-voldelige, som Hizb ut-Tahrir og Islam Net. Men de arbeider for samme mål: Islams seier og de fører jihad mot Vesten.

Hvis man ikke vil erkjenne det, driver man desinformasjon.

Mandag sto Thomas Hegghammer fra Forsvarets Forskningsinstitutt for desinformasjonen. Han gikk god for filmen og bidro til relativiseringen av jihadistene og dermed en normalisering. Religionen kom i bakgrunnen eller reduseres til et antropologisk faktum. At det handler om en helst bestemt religion i en bestemt tapning som fører krig i mange land og på mange fronter, var fraværende.

dugma.film

At det er samme ideologi som slaktet ned 130 sivile i Paris’ gater var utenfor deres horisont. I stedet fikk vi se en hyggelig, charmerende saudi-araber, som så filmer av sin ett år gamle datter på video, og sa farvel til henne med et smil.

Filmen ble kalt en fly-on-the-wall-film. Det er selvsagt tøv. Regissøren kunne stilt spørsmål, men gjør det ikke. Han lar saudieren demonstrere knappene i selvmordsbilen, gassflaskene som er stablet bakpå, men stiller ingen ubehagelige spørsmål.

Vi har vennet oss til at man ikke stiller kritiske spørsmål til jihadister eller salafister. Da ville kanskje charmen og smilet forsvinne?

Hva med ofrene for selvmordsaksjonene? spurte Boman-Larsen. – Det er fattigmanns våpen, svarte Refsdal. Han hadde ingen skrupler så lenge målene var militære.

Å slippe unna med et slikt svar etter fem års krig, sier noe om at man vil bli bedratt, at man selv er med på å bedra andre. Det er ikke noe som heter «bare militære mål» for jihadistene.

Refsdal sa i en bisetning at det også kunne hende de angrep kurdere «når disse var i veien». Ingen på podiet reagerte på uttalelsen. Kurderne er jihadistenes fremste motstandere. Her ble vi tatt med på en reise som skapte sympati for deres fiender, og det var gjennom å skape beundering for deres sterke religiøse tro.

Bomann-Larsen tok som et faktum at «guttene» ikke viste noe tegn på hat. Hun er forskningsleder på Krigsskolen. Vet man ingenting om jihad der oppe?

Hun forsøkte med noen spørsmål som viste forsiktig kritisk sans, før hun la inn årene. Hun kom ingen vei med Refsdal. Burde hun ikke tenkt seg det på forhånd?

Bomann-Larsen påpekte at de hele tiden snakket om at de sto i forgården til Paradis. Det var bare en kort vei over til den andre siden. Men de som de sprenger i lufta, de går til helvete? spurte hun, for det var det en av krigerne sa. At de måtte sørge for å ta med seg og sende ekstra mange til helvete, mens de selv ble transportert til 72 jomfruer.

Så var de kanskje ikke så fri for hat likevel, spurte Bomann-Larsen. Refsdal viftet det vekk. De andre – de som ekspederes – de er utenfor deres horisont. De teller ikke. La oss konsentrere oss om de rene av hjertet. Dette er sinnelagsetikk i sin ytterste konsekvens.

Folk som er lei av livet får ikke bli selvmordsbombere. Heller ikke de som er lei av jihad og livet ved fronten. Det hørtes så rent ut, og det var denne renheten, som Refsdal gjorde sitt beste for å promotere. Men den virket bunnfalsk. Virkeligheten er annerledes. Det vet verden som ser resultatet av deres edle sinn. Vi har også fått et glimt inn i jihadistenes verden, nok til å vite at de som sender de unge i døden, selv er langt fra edle. Avskårne hoder har også vært Nusra-frontens kjennemerke.

Assad-regimets brutalitet er hevet over tvil. Jihadistenes er av en annen kaliber. Den er apokalyptisk og derfor farligere.

Det er underlig å sitte i Fritt Ords lokaler og vite at Norges største kulturfond har vært med å finansiere en film som bagatelliserer/idealiserer jihad.

Så langt har det kommet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629