Nytt

Tommy DiMassimo, nok en tilhenger av den kontroversielle presidentkandidaten Bernie Sanders, forsøkte å angripe scenen der den meget populære Donald Trump talte i Dayton lørdag, men ble overmannet av Secret Service-agenter. Under er klippet av hendelsen:

Et forsøk på å angripe en presidentkandidat er en meget alvorlig sak. Hvordan fremstiller den kontroversielle hatkanalen CNN det, de som reagerer med sjokk og vantro hver gang sikkerhetsvakter geleider ut pøbler – noen ganger voldelige – som avbryter Trump-møter?

De gir ham selvfølgelig en mikrofon til å spy ut sitt budskap av hat mot Trump uten motforestillinger, i hva som vanskelig kan leses som noe annet enn en legitimering av hans handlinger. Man nærmest oppmuntrer til flere angrep ved å utlyse en vennlig stilt plattform som belønning.

CNN lar han helt uimotsagt få kalle Trump en hvit supremasist og hva som verre er. Det er vanlig presseetikk å spørre om dekning for slike alvorlige anklager, men det gjør ikke CNN. Antagelig fordi de er helt enige i betraktningene.

Reportasjen kan bli sett her (som vanlig er videoen kraftig stemt ned av folk lei av medienes kvalmende dobbeltmoral, løgnaktighet og holdning til ytringsfriheten):

CNN går til det lengste for å fremstille DiMassimo som en fredelig demonstrant. «He was stressing that he never, ever intended to do any harm to the candidate», insisterer den mannlige reporteren. Ingen kritiske spørsmål, ei heller fra det kvinnelige nyhetsankeret, som har tatt på seg et ansiktsuttrykk av medfølelse.

DiMassimo sier i intervjuet om Trump at han ønsket å «ta podiumet vekk fra ham, og ta mikrofonen vekk fra ham». Hvordan skulle han få til det uten å bruke fysisk makt? CNN problematiserer ikke det. Ei heller at fredelige demonstranter ikke har for vane å storme scener, og forsøke å ta seg til der taleren står.

Av Twitter-kontoen hans, hvor han i likhet med mediene selvfølgelig gir Trump-tilhengere skylden for volden på møtene introdusert av slike som ham, kan vi også lære at han definitivt ikke hadde fredelige motiver.

Der skrev han blant annet – og løgnerne i CNN har naturligvis bakgrunnsjekket dette, men unnlater bare å nevne det – at han planla å spytte på Trump.

x

Måten mediene har fremstilt Trump og hans tilhengere som den voldelige part når de angripes, fremstår som en motivasjon for angrepet. Mediene egger med sine fremstillinger opp til en eskalering av vold mot Trump-møtene.

En annen Twitter-bruker spurte DiMassimo om han ikke kunne slå til Trump. «Vi får se», var svaret:

x4

CNN fremstiller ham til slutt som det store offeret, fordi noen har redigert en video av ham på nettet og fått denne til å se ut som en IS-video.

At han i denne videoen tramper på det amerikanske flagget, unnlater propagandamakerne i CNN beleilig nok å si noe om. Den detaljen kunne nok redusere seernes sympati med mannen noen hakk.

De nevner heller ikke hans tilknytning til den kontroversielle organisasjonen Black Lives Matter, som stanser politiske møter med vold over hele landet. I stedet er det viktig å få med seg biten der han sier at han er kristen. Slikt faller bedre i smak hos det amerikanske publikum.

http://i.dailymail.co.uk/i/pix/2016/03/13/01/32239BF400000578-3489742-image-m-50_1457833034652.jpg

At Trump kaster ut personer som introduserer bråk, noe som gjøres på alle politiske møter, fremstilles som uakseptabel vold. Å storme scenen der Trump står, for å ta fra ham podiet og mikrofonen (et angrep på det første grunnlovstillegget som angår ytringsfrihet), forhåpentligvis spytte på ham, og kanskje til og med slå til ham, er derimot en fullstendig fredelig og legitim form for «protest».

Medienes ekstremisme

Når skal mediene slutte å legitimere fysiske angrep mot Trump og hans tilhengere, og vri skylden over på dem etterpå?

Det gjelder også her hjemme. Norske medier har med sin dekning av angrepene på Trumps møter bevist at de ikke er prinsipielle i sitt forsvar av statens voldsmonopol. Slikt gjelder tydeligvis bare én vei. Deres forsvar av dette i kontekst av Odins soldater, som jeg tidligere har tatt en prinsipiell stilling mot, og som jeg fortsetter å være imot, er etter alt å dømme bare et ad hoc-argument mot personer på feil sider.

Er ikke motdemonstrasjoner i Norge, som arrangeres i den ånd å forstyrre eller stanse andres ytringer, en form for selvjustis mot offentlig uttrykkelse av «uønskede meninger»? Hvorfor problematiserer norske mediene aldri slikt?

Hvorfor tar de aldri et oppgjør med sine bøller, men skryter i stedet stolt når flere av disse dukker opp enn dem som de forsøker å ødelegge demonstrasjonene til med intimidering og vold?

Vi ser konturene av et politisk korrekt mobbvelde.