I et innlegg på Facebook gav Miljøpartiet De Grønnes fylkestingsrepresentant i Finnmark Arne Liaklev nylig uttrykk for sin frustrasjon med innvandringsminister Sylvi Listhaugs håndtering av asylsituasjonen lengst nord i landet:

Lurer på om det er mulig å få gjenreist anlegget for heksebrenning i Vardø på kort varsel?

Konfrontert med utblåsningen innrømmet Liaklev at det var kraftig kost, men fremstod ikke akkurat som noen angrende synder overfor NRK Finnmark:

– Gikk du for langt?

– Ja, kanskje.

– Men du er ikke helt sikker?

– Jeg er helt sikker på at jeg synes at Sylvi Listhaug er en heks. Det er ikke noe problem å si det. Men jeg bør kanskje ikke legge det ut, derfor slettet jeg det, sier han.

ANNONSE

Arne Liaklev er en heldig mann. For han befinner seg på den siden av politikken hvor verbale overtramp blir tilgitt og glemt.

Den som befinner seg på den andre siden, nyter ikke nødvendigvis en slik luksus. Som omtalt blant annet av VG sist høst, ble politimannen Stein-Robin Kleven Bergh avskjediget fra jobben for å ha ytret følgende om Hadia Tajik på Facebook:

Sånne sitter på Stortinget – selvsagt for AP! La oss hylle terrorister! Er ho tilhenger av ABB også? Fan?

liaklev-bergh

Arne Liaklev trenger ikke å frykte at kollegene hans slutter å hilse eller forlanger ham fjernet, at naboene ser en annen vei, at avisene henger ham ut i dagevis eller at familiemedlemmer bryter kontakten eller omtaler de politiske ideene hans i sjikanerende vendinger.

En Kleven Bergh (eller en Max Hermansen) nyter ikke godt av samme behandling.

Denne dobbeltstandarden, som kommer til uttrykk på mange andre måter også, forgifter den politiske atmosfæren i Norge. Men for folk som Liaklev er giftskyen å anse som den friskeste luft.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629