Sakset/Fra hofta

Document rundet i går 10.000 følgere på Facebook. Det er en merkepæl, også for norsk offentlighet. Det er ikke så lenge siden det var forbundet med stigma å «like» Document. Den øksa er blitt sløvere. Det har skjedd noe ute blant folk. De problemene vi har vært opptatt av i mange år, er blitt tydeligere og større. De lar seg rett og slett ikke mane bort ved brennemerking.

Deres påtrengende nærvær gjør at folk leter etter informasjon og svar. De vil ha forklaringer som gir mening. Det leverer ikke gammelmedia. Tvert imot virker det som om de lever etter oppskriften «ett skritt frem og to tilbake». Uviljen mot å behandle leserne som intelligente, voksne mennesker har en pris.

Vi har spennende jobber, men samtidig skulle vi gjerne dekket andre tema. Under og etter borgerkrigen i Bosnia var det folk som sa at de skulle dra så langt vekk at de aldri mer hørte ordene kroat, bosniak og serber.  Jeg tror mange europeere føler det på samme måte med islam og muslimer. Sorry, men det er sant.

Men vårt daglige oppgjør er tvingende nødvendig. Det er som å gjøre opp status hver eneste dag. Man skulle helst levd i hverdagen, i normaliteten. Den er vi mennesker helt avhengig av. Den er viktigere enn noe annet.

Vi må gjøre flere ting på en gang: Ta inn og holde på avstand. Det er mange måter å gjøre det på: Ha hund, dyrke hobbyer, gjøre noe helt annet. Familien er for de fleste av oss det viktigste ankerfestet. De nære ting. Mennesker vi kan stole på.

Derfor profilerer ikke Document-medarbeiderne seg personlig på Facebook, men opprettholder et skille. Vi beskytter våre privatliv. Det er privatlivet som bærer oss.

Vi kan ikke bestemme oss for å satse på nye stoffområder uten å ha noen til å skrive om dem. Tilfellet ville at kunsthistoriker Paul Grøtvedt tok kontakt. Han har i mange år dekket kunstverdenen, men nåløyet er blitt trangere. Dels fordi avisene ikke lenger har kultursider, men mest fordi Grøtvedt har et kritisk forhold til den konseptkunsten som dominerer. Det skjønne gjelder ikke lenger.

Nettopp kunsten er en målestokk på vår tids krise. Når det skjønne ikke lenger gjelder, er noe alvorlig galt. Besøkstall viser at folk har bevart sansen for det skjønne, de strømmer til utstillinger med de gamle mesterne. En Rembrandt eller Vermeer. Men i kunstverdenen er de et tilbakelagt studium.

Portvokterne har skrotet tradisjonen og dermed brutt den sammenhengen mellom det skjønne og det rette som har eksistert siden antikken. Det er et gigantisk brudd, med en dybde vi vanligvis forbinder med revolusjoner.

Paul Grøtvedt vil skrive jevnlig om kunst og kunstpolitikk. Kunst er «big». (De nye praktpalassene er signaturbygg for vår nye elite.)

Dette er en tilvekst vi er glad for.

Skriver Document for vanskelig? Ja, mange tekster er «krevende», som det heter på dagens gobbledygook. Men er ikke virkeligheten like brutal? Mennesket har tidligere kjempet mot elementene. Det var slik Norge ble til. Nå må vi slåss med andre elementer, og det krever noe helt annet av oss. Men noe av hardførheten kommer godt med. Også intellektuelt.

Takk for feedback, for respons og for «følgere». Document står og faller med at leserne vil ha oss.

Girl with balloons

10.000!