I en kronikk i Aftenposten med overskriften «Debattene om hva slags Norge vi vil ha kan ikke fortsette i parallelle universer», skriver Hadia Tajik om verdiene våre. Hun forstår oss som er engstelige for fremtiden. Sier hun. Men det er en litt moderlig, på grensen til nedlatende tone i kronikken. Hun forstår oss så godt, for vi vet jo ikke bedre og nå skal Hadia forklare for oss så blir alt så bra skal du se.

Hun starter med stein og mørtel. Det er noe om hvordan vi er vokst opp og hvorfor dette har gitt et slikt godt og produktivt samfunn.

Velferdssamfunnet og Likestillings-Norge fører ikke bare til økonomiske resultater. Det produserer også i gjennomsnitt flere borgere som synes egalitet, jevnbyrdighet, og likestilling er viktige verdier i et samfunn. Det er slik vi vokser opp, det blir en del av vår felles kultur, det blir til brillene vi ser verden gjennom.

Dette betyr ikke at frihet, likhet og brorskap er særskilte norske verdier.

Var «Norge» noe vi fant?

Allerede her finner jeg ordvalget litt ukjent. «Frihet, likhet og brorskap» som norske verdier? Dette uttrykket er da ikke norsk i det hele tatt, men fransk. Jeg har sterkere tilknyning til kardemommeloven enn «frihet, likhet og brorskap»(og jeg har bodd i Frankrike!).

ANNONSE

Hadia-Tajik_schedule_banner

Liberté, égalité, fraternité er flott Tajik. Og hører hjemme i Frankrike.

Tajik vil ha frem det særegne som gjør det norske samfunnet så bra, men hun finner det ikke:

Samtidig er landet vårt særegent og unikt. På verdenstoppen i velferd, likestilling mellom kjønnene, og produktivitet. Ikke fordi vi er norske. Men fordi vi har funnet en måte å leve sammen på som samtidig skaper disse resultatene. Og fordi vi gjennom politiske initiativ og reguleringer, enkelte av dem omstridte i sin tid, har klart å forme dette landet til slik det er i dag.

Hun tror vi har «funnet en måte å leve sammen på». Funnet? Jaha, hvor fant vi den da? Det er ikke så veldig lenge siden det stort sett kun var nordmenn i Norge. Hvorfor skal det være så vanskelig å gi nordmenn kreditt for at Norge er blitt så bra som det er?

Det ligger mange generasjoner av nordmenn bak oss og vårt samfunn. Selvfølgelig er det blitt påvirket av politiske vedtak, men de har kommet fra dypet av folkesjela. Og folkesjela bærer med seg tradisjoner og kultur. Det er bare de siste førti-femti årene at staten har forsøkt å overta barneoppdragelsen. Før lærte man av foreldre, søsken og nær omgangskrets. Vi lærte hverken å sykle, svømme, gå på ski eller normal folkeskikk på skolen. Slike oppgaver var foreldrenes jobb. Nordmenn er et bofast folk, selv mine barndomsvenner fra Oslo har reist «hjem» til småstedene som foreldrene deres kom fra. Men så tilhørte jeg da også den første generasjonen som vokste opp tidlig på søttitallet i Groruddalen. Da multikulturen kom så «fant» vi kanskje ikke denne måten å leve sammen på som Tajik beskriver, så vi flyttet bort til steder hvor vi følte oss mer «hjemme».

Det var ikke så ille å flytte. Huset er bare et tomt skall når alle ens ting er i flyttebilen. Den største delen av hjemmet vårt tar vi med oss, innboet utgjør familiens museum. Minner og merkedager. Den gamle sparkstøttingen som ble stjålet og funnet igjen på Fossum fordi jeg samme dag hadde begynt å brenne inn navn og adresse på sløyden. Arvegods og bilder. Selv de slitte tingene som burde gis bort, beholder vi. I verste fall ender det på hytta hvor vi fremdeles kan grave frem Donaldblader fra 1968.

Hva med å kreditere vår historie?

Vår historie følger oss fordi vi vil ha den med. Det er ikke bare trygt, det er viktig for oss. Det er ikke minst viktig for kontinuiteten i vårt samfunn. På seg selv kjenner man andre, sier vi. Men slik føles det ikke alltid lenger. Vi har ikke nok til felles. Samfunnslimet oppløses. Kombinasjonen av tillit og homogenitet ser fremdeles ut til å være sterkt undervurdert av dagens politikere. Tajik ser ut til å tro at politiske initiativ skaper tillit folk imellom, istedet for omvendt.

Landet vårt er ikke perfekt nå heller. Det har noen mangler, og noen gapende hull. Men de fleste av oss elsker det likevel. Det er egentlig dét frykt ofte handler om: Kjærlighet. At det du elsker står på spill.

Så der har vi noe til felles, de innvandringsfiendtlige og jeg, at vi begge elsker dette landet. Det er først da vi «tar frykten på alvor». Ikke ved å snakke om frykt, eller la den få bestemme, men ved å snakke med dem som frykter et annet Norge.

Snakke med og ned?

Der kom det. «De innvandringsfiendtlige». Ett ord. Ikke et hvilket som helst ord, men et veloverveid og gjennomtenkt ord. Fiendtlig. Det er ikke det samme som å være kritisk. Kritikk er sunt og nødvendig. Fiendtlig er negativt og farlig. Og veldig, veldig nær hat. Vi må snakkes med, vi som har sett oss selv som kritikere, for vi er fiendtlige ifølge Tajik.

…men ved å snakke med dem som frykter et annet Norge.

Utrolig hvor mye bedre denne setningen kunne blitt hvis hun hadde brukt ordene «høre på» istedet for «snakke med». For «snakke med» har en oppdragersk tone. «Jeg må snakke med deg». Du vet at det ikke kommer gode nyheter når noen sier det. Du skal snakkes med fordi du har gjort eller sagt noe galt. Noe må rettes på – og det er deg.

Tajik likte kanskje ikke at det ble åpenbart at hun hadde så mange felles meninger med Hege Storhaug. Linda Noor beskyldte henne endog for å gå til sengs med Hege Storhaug. Det ble nok litt for mye av det gode. Best å ta et steg tilbake. Skape litt avstand. Til de «fiendtlige».

Ny samfunnskontrakt

Men vi skal snart bli fortalt hva vi må gjøre for det kommer visstnok nye spilleregler. Spilleregler for mangfoldet:

Norge er i endring. Vi må skrive samfunnskontrakten på ny. Vi må klargjøre spillereglene for et mangfoldig Norge.

Ingen av våre etablerte politiske partier er som Sverigedemokraterna.

Vi har en sunnere debatt om innvandring og integrering. Men vi må klare å se at vi har noen mangler vi også.

Men de manglene er det bare befolkningen som har? For politikerne, med Arbeiderpartiet i spissen, de har naturligvis ingen mangler.

Hva fører til at 17.000 nordmenn, ifølge Hegnar.no, kjøper Hege Storhaugs bok Islam. Den 11. landeplage? En bok som er selvpublisert, ikke utgitt på et forlag, ikke var anmeldt i toneangivende aviser før nylig, da debatten nærmest tvang frem en anmeldelse i Dagbladet.

Jeg vet ikke. Men jeg tror hun treffer deres frykt og kjærlighet.

Hun vet ikke, men hun tror det treffer vår frykt og kjærlighet. Forstår jeg henne rett hvis hun mener at alle de som har kjøpt Heges bok befinner seg i gruppen «innvandringsfiendtlige»? En karakteristikk som er langt unna Heges standpunkt. Hvorfor blir jeg så irritert? Det må være den ovenifraogned-holdningen som så lett fornemmes hos Tajik. «Vi vet hva som er feil med deg og nå skal vi hjelpe deg til å bli bedre så du slipper å frykte fremtiden. Det er ingenting å være redd for, ser du lille venn.»   

Et lite «uskyldig» grep

Tajik vil trekke andre grenser i debatten:

Jeg aksepterer ikke premisset om at kampen er mellom muslimer og Vesten. Kampen går mellom oss som setter demokrati, menneskerettigheter, likestilling og sivilisasjon høyest – og alle som truer disse verdiene.

Ja, her er vi på bølgelengde. Det er bare den lille, dumme detaljen om at muslimer sliter med å sette demokrati, menneskerettigheter, likestilling og sivilisasjon høyest. For aller høyest er jo Koranen som setter en effektiv stopper for alle de verdiene Tajik ramser opp.

Utdefinert

Hun tar sats før sluttstrek:

Jeg vet hva motforestillingene er: At slike initiativ fremstår som en flørt med ytterliggående velgergrupper. Så la meg gjøre det klart: Rasister må gjerne stemme på andre. Jeg og sosialdemokratiet har ikke noe å tilby dem. Vi vil bekjempe det de står for.

For meg personlig står det også om hvilket liv mine fremtidige barn en dag får, hva slags Norge de vil vokse opp i, med et utseende som alltid vil avsløre at deres besteforeldre en gang innvandret til Norge.

Rasist, jeg vil ikke ha din stemme. Og du får heller ikke mitt land.

Så da vet vi det. Ingen rasister er velkomne til å stemme på Arbeiderpartiet. Det minnet meg om et innlegg jeg så i The GuardianOverskriften var:

«I didn’t leave the Labour party – it left me.»

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629