Tavle

Sandra Vågstøl reflekterer i Bergens Tidende over den påsatte brannen i det planlagte asylmottaket i Lindås. Hun konstaterer at det hadde vært få protester på forhånd, mens det hadde vært livlig debatt i nabokommunen, hvor man var skeptisk til plasseringen av asylmottaket.

Som nærmeste nabo til barnehagen, skolen og matbutikken. Stemmene sier de er redde for barna sine. For hvem er ansvarlig dersom noe skjer, spør de. Hvordan vet vi at dette er trygt, at menneskene som kommer ikke bærer på så mye vond bagasje at de kan bli til fare for omgivelsene sine. Hvordan vet vi at den lange ventetiden fra UDI ikke gjør dem enda mer syke, enda mer desperate, spør stemmene.

Stemmene stiller gode spørsmål. For hvem er det som til syvende og sist har ansvaret for dette «prøveprosjektet» som UDI holder på med? Det er absolutt ingen som vet hva som kan bli resultatet av at transitt- og asylmottak nå etableres i rekordfart i både byer og på bygdene rundt om i landet vårt.

Artikkelforfatterinnen konstaterer at UDI i realiteten umyndiggjør lokalsamfunnene. Beslutningene tas over hodet på dem, og deretter får de beskjed om å gjøre det beste ut av situasjonen, mens potensielle problemer bagatelliseres. Resultatet er drepende for ordskiftet: Man er plutselig rasist hvis man er kritisk.

Når man har drept ordene av frykt for at ordene dreper, råder tausheten. Men tausheten kan brenne:

I helgen ble vi vitne til hva som skjer når mennesker ikke bruker stemmene sine. Når de velger ikke å stille de enkle spørsmålene. Når protestene tilsynelatende ikke er de store, men tankene kanskje jobber på fulltid likevel. Når man velger bort ordene og tyr til handling i stedet. Ekstrem handling.

Noen i samfunnet vårt valgte å tenne på hele bygget i en slags stille, men uendelig kraftig protest. Uten så mye som en debatt på samfunnshuset. Uten så mye som en person som sto frem på vegne av bygden og sa; «nei, dette synes vi faktisk ikke er ok».

Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg hørte om brannen på hotellet på Vågseidet natt til søndag. Mest av alt fordi det gikk opp for meg at i det øyeblikket vi slutter å bruke ord, er vi i stand til de mest umenneskelige ting.

Vågstøl formulerer aldeles strålende en innsikt i den politiske korrekthetens konsekvenser, som de færreste deltagere i offentligheten har tilnærmelsesvis like klart for seg.

flame isolated over black background

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar