I et møte mellom Hadia Tajik og Hege Storhaug hos Aftenposten, tok førstnevnte nylig til orde for et totalforbud mot hijab i barneskolen. Tajiks begrunnelse er strålende:

– At små barn skal ha noe behov for å dekke til egen skjønnhet – for ikke å virke attraktive for menn – har jeg ingen forståelse for, sier Ap-nestleder Hadia Tajik.

Hezbullah schoolgirls
Noen frykter erotikken som angivelig utløses uten disse hodeplaggene.
 

Hun legger til at dette er en «seksualisering av unger», hvilket etter hennes oppfatning er uakseptabelt.

Reaksjonene fra andre politikere har ikke latt vente på seg. Venstres stortingsrepresentant Iselin Nybø gir denne kommentaren til Dagbladet:

– Jeg er enig i at hijab er seksualiserende, men det bør ikke være opp til Stortinget å regulere hva folk skal ha på seg. Derfor er Venstre imot å forby hijab i barneskolen, sier Iselin Nybø, som sitter i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.

Nybø mener at dersom man skulle ha nedlagt forbud mot hijab, så måtte man også forby andre seksualiserende plagg også.

– Og vi kan jo ikke forby topper eller miniskjørt, sier Nybø.

Det er et eller annet i dette resonnementet som ikke overbeviser, ikke sant?

Etter Nybøs oppfatning er både hijab og miniskjørt seksualiserende, ergo er de ekvivalente, og derfor må de behandles på samme måte.

Dette er litt som å si at siden både gull og kvikksølv er metaller, må de behandles på samme måte. Det er en tåkelegging av enkle kjensgjerninger ved hjelp av mentale kategorier som i praksis bærer galt avsted – hvilket dessverre er en utbredt intellektuell uvane. For ikke å se det opplagte, kompliserer man noe som er enkelt.

ANNONSE

Kanskje Nybø burde spørre seg om det som skiller hijaben og miniskjørtet ikke skulle være mer relevant enn det som forener dem? Seksualiserende, javel, men mon tro om ikke en hijab og et miniskjørt er seksualiserende på bitte litt forskjellige måter?

Vi er altså sunket så dypt at vi må forklare forskjellen mellom en hijab og et miniskjørt.

Et miniskjørt blottstiller mesteparten av en kvinnes eller en jentes ben, ikke ugjerne i den hensikt å fremstå som søtere, mer yndig eller mer tiltrekkende.

Hvis det brukes av en femteklassing er det en forholdsvis uskyldig form for ynde, siden gutter på den alderen vanligvis ikke har noen større sans for jentegreier, og større gutter og voksne menn ikke ser på småjenter med begjær med mindre de er syke i hodet – eller altfor opptatte av å følge Muhammeds eksempel til punkt og prikke.

Hvis miniskjørt brukes i noe mer fremskreden alder, kan det ha mer karakter av et sosialt eller erotisk spill. Man vet at det vekker behag, omgivelsene kan verdsette det hele, og det lille krydderet av spenning som i heldigste fall fyller luften ved dets nærvær, kan være til glede for alle parter – uten at det nødvendigvis resulterer i noe mer enn det. Det er en del av vår sivilisasjon at vi kan glede oss over kvinneynde uten å bli betraktet som siklende pervoer, potensielle ekteskapsbrytere eller simple voldtektsmenn.

En hijab gjør det motsatte av å blottstille. Den tildekker. Den gjør det fordi man i utgangspunktet antar at menn utmerket godt og med stor letthet kan gjøres om til pervoer, ekteskapsbrytere eller voldtektsmenn, samt at tildekkingen kan holde denne impulsen i tøylene. Det fungerer ikke nødvendigvis sånn i praksis, for en kreativ kvinne kan godt klare å være sexy med hijab, men når hijab påtvinges er det fordi man har underkastet seg den skisserte tenkemåten, og flagger underdanighet overfor den med tøystykket som en slags uniform.

Miniskjørtet er altså en del av vår kultur, mens hijaben er en del av noen andres ukultur.

I den grad integrering overhodet er mulig, er det fullstendig utenkelig at muslimers integrering i Norge skal finne sted ved at vi aksepterer en mentalitet hvor menn er å sammenligne med sprengkåte hingster. Sorry, men her er det nok dere som må bli litt mer som oss. Akseptér kjæresteriet og det fintfølende, respektfulle erotiske spillet som en del av livet – tillatt også for deres egne døtre når de er kjønnsmodne, og kom ikke her med «æren».

Det er denne følelsen av sansen for kvinneyndens rettmessige plass i tilværelsen som var den dypeste grunnen til at franskmennene forbød slør i skolen, skriver Alain Finkielkraut i «Den ulykkelige identiteten». Den er i praksis en del av deres identitet, som de ikke er rede til å oppgi, men tvertimot innlemme andre i.

Tajik viser en smule inkonsekvens idet hun ikke tar til orde for hijab-forbud i ungdomsskolen. Den negative seksualiseringen hijaben representerer, som hun med rette vil ha ut av barneskolen, hører ikke noe mer hjemme i ungdomsskolen – ei heller i videregående eller senere i livet, kunne man legge til.

Men i vår del av verden hører den positive erotiseringen hjemme gjennom mesteparten av livet. I den grad vi ikke ser dette opplagte, er det kanskje fordi førti års feminisme av det litt for ideologiserende slaget har gjort oss blinde for det. Men når den ideologien er glemt etter noen tiårs berømmelse, vil nå Venus-statuen fortsatt stå der i Musée du Louvre – over to tusen år etter at den ble laget.

 

Aftenposten
Dagbladet

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629