Kommentar

I sine studier av jøder som hadde overlevd den annen verdenskrig, gjorde den israelsk-amerikanske sosialmedisineren Aaron Antonovsky (1923-1994) et oppsiktsvekkende funn: Deres evne til å tåle fysiske og emosjonelle påkjenninger, en egenskap som i stor grad samsvarte med helsetilstanden, var avhengig av det han beskrev som opplevelse av sammenheng, eller sense of coherence. Denne opplevelsen var nært knyttet til en følelse av at det fantes en slags logikk i tilværelsen som gjorde den forståelig, og at det på et vis gikk an å gjøre noe selv for å forholde seg til den – selv om det var smertefullt.

Omveltningene som vi er vitne til, har blant mye annet gjort at den offentlige sfæren ikke lenger gir noen opplevelse av sammenheng. Det kommer hele tiden motstridende signaler, som om offentligheten var omgjort til verdens mest inkonsekvente foreldre – noe den ganske sikkert for en stor del også består av.

Noen ganger er disse signalene helt tydelige, og selvmotsigelsen oppe i dagen. Andre ganger må man tenke litt over saken for å erkjenne at tingene ikke henger sammen. Men selv om man ikke tenker så nøye over saken, fornemmer man av og til at det er noe som ikke stemmer – selv om man ikke har tid, ork, lyst eller evne til å bringe klarhet i tankene og sette ord på dem.

I en NTB-melding offentliggjort i Aftenposten torsdag kveld, står det å lese at Røde Kors ikke lenger finner det sikkerhetsmessig forsvarlig å ha frivillige medarbeidere ved et hotell på Tøyen som huser asylsøkere. Det er blitt så mange av dem.

Allerede her er det naturligvis noe som skurrer. For den offisielle fortellingen er at de angjeldende menneskene har flyktet fra krig og elendighet, og at de ber om beskyttelse i vårt land.

Når det kommer mange nok «flyktninger» som angivelig rømte fra en sikkerhetstrussel, til et fysisk avgrenset område i Oslo, så utgjør de altså selv en sikkerhetstrussel!

Er det normalt? Henger dette sammen? Ville det ha skjedd hvis de angjeldende personene f.eks. var inntil nylig livredde kristne barnefamilier som såvidt hadde unnsluppet IS-slaktere?

Nei, nei og atter nei.

Men det de offisielle løgnene, halvsannhetene og fortielsene forteller oss, er at dette henger sammen.

Og det har samme virkning på oss som om ektefellen vår til stadighet skulle komme med forklaringer som ikke henger sammen. Tilliten blir borte. Og med mindre en «krevende» prosess kan gjenopprette tilliten, så dør den. Og hvis man er tvunget til å bli værende i et forhold hvor tilliten er død, så blir man ulykkelig.

Forholdet mellom Norges befolkning og det vi kan kalle Over-Norge, altså komplekset av myndigheter, medier, NGO-er and whatnot, er nå å sammenligne med et redselsfullt ekteskap som selv ikke Henrik Ibsen kunne ha forestilt seg i sine verste fantasier i et av sine dystreste øyeblikk.

Disse som er mange nok til å utgjøre en sikkerhetstrussel, vil forresten bli enda flere. Tilførselen er i praksis ubegrenset. Over kafébordene i landene hvor de kom fra, er det eneste samtaleemnet hvordan de andre skal komme etter.

Hva er det så statsministeren sier til befolkningen gjennom landets kringkaster i en tid hvor ethvert barn forstår at Norge blir invadert av mennesker som ikke ligner oss, ikke vil bli som oss og ikke liker maten vår eller tradisjonene våre, men som likevel får overta boliger som har vært hjem for våre egne demente?

Det kan vi lese i en annen NTB-melding, offentliggjort i Nettavisen: Det er ikke aktuelt å nekte «flyktninger» – som ikke er flyktninger, gitt at de kommer fra et trygt land – å komme over grensen fra Russland.

Sør-Varangers ordfører Rune Rafaelsen (Ap) er hensynsfull nok til ikke å fremheve at politi og helsevesen i Finnmark forlengst er over bristepunktet, men advarer mot konsekvenser av kulden:

– Jeg ser for meg et arktisk Lampedusa. Hvis man ikke klarer å få gjort noe med dette, kan det skje ting langs veiene. Det blir kulde, med minus 20 eller minus 30. Jeg forventer at nasjonen stiller opp med de nødvendige ressursene, sa Rafaelsen.

Den retoriske katastrofen som bekler statsministerembedet hadde dette å si:

– Disse enkle løsningene som noen hiver opp i luften er ikke noe svar, nettopp på grunn av situasjonen på grensen. Å stenge grensen over natten er ikke et svar i møte med folk som kommer gående i kulden, sa hun.

Meldingen blir neppe misforstått ved kafébordene i Damaskus, Bagdad og andre steder, og det finnes ikke den lett gjennomskuelige annonsekampanje i verden som kan gjøre noe med det som gamblertyper er villige til å risikere formuen sin for: Det er bare å komme gående i kulden, så kan ikke Norge stanse deg. Det er bare å gjøre den allerede uholdbare situasjonen enda mer uholdbar. Norge vil aldri prioritere sin egen sikkerhet og stabilitet høyere enn omtanken for et menneske som kommer gående i kulden, idet denne omtanken – reell eller proklamert, det forandrer ikke resultatet – brukes som en brekkstang for å skaffe seg et bedre liv i Norge av folk som har ressurser både til å unngå kulden og klare seg selv i kulden.

Kan vi klandre menneskene ved disse kafébordene hvis de dør av latter over denne hjelpeløsheten i verdens dummeste og rikeste land?

Vi vil nokså raskt komme i den situasjonen at ikke engang besluttsomheten vil hjelpe oss. For selve tilstedeværelsen av alle menneskene som strømmer på, vil bli et så stort praktisk, byråkratisk, rettslig, logistisk, helsemessig, økonomisk og sosialt problem at vi ikke lenger vil bli i stand til å foreta oss noe for å avgjøre hvem som kan bo i vårt eget land. Vi vil ikke lenger ha ressursene til det, hverken de praktiske eller de åndelige.

En statsleder kan tillate seg mye rart, men en statsleder kan ikke bullshitte sin egen befolkning i en alvorstid, i en krisetid, i en skjebnetid. En statsleder kan ikke opptre slik at befolkningen han eller hun har fått mandat til å lede, begynner å bruke sine svakeste medlemmer som salderingspost på nasjonal skala. Og en statsleder kan ikke tillate seg å bli oppfattet som forvirret, desorientert, hjelpeløs og maktesløs. Erna Solberg er ikke oppgaven voksen, og det virker ikke lenger som om hun forstår hva som skjer. Hun bør derfor snarest gå av. Og hvis det ikke er annet enn Davos-mennesker i statsrådkollegiet hennes, kan det bli med ut døren.

no-bullshit-sign