I alle vestlige demokratier er det økende avstand mellom folk og elite. Folket sitter bare og venter på å bli hørt. I stedet får de noen titusen migranter i fanget og forventes å juble. Noen jubler. Men mange sier ingenting. Hvem vil gå ut på gatene mot mennesker som er i nød?

Slik sikrer de gode seg et overtak de vet å utnytte.

Denne valgkampen har vært helt spesiell fordi den har vært preget av et hysteri vi ikke har sett maken til. En villet ensidighet. I Danmark diskuteres høylytt om det kan bli nødvendig å si opp Flyktningkonvensjonen av 1951. I norsk debatt omtales den som om den kom ned fra himmelen på stentavler.

En skjærende dissonans har særpreget valgkampen: At vi skal ta imot titusener av mennesker – for det blir det – fra en helt annen kultur og religion, hvorav 70 % er menn i sin beste alder, og likevel skal alt bli som før.

ANNONSE

Det er denne insisteringen på normalitet som er det mest surrealistiske ved «forestillingen»: Pene, hvite nordmenn som snakker begeistret over hvor mange vi skal bli og hvor bra vi skal få det.

Det utvikler seg fort til en endeløs bla-bla, og man skrur av for ikke å bli ødelagt innvendig, man leser også mindre norske aviser.

Knut Arild Hareide, Trine Skei Grande, Audun Lysbakken og Rasmus Hansson hadde ikke kunne surfe på bølgen hvis ikke mediene hadde skapt den.

Vi har opplevd en orkestrert kampanje, med lidelse som virkemiddel. Igår kom meldingen om at Aylan Kurdis far førte båten der to sønner og kona døde. Flere sa at han også var innblandet i smuglertrafikken. Det burde ikke overraske. Det er store penger involvert.

Det pågår en religiøs og sekterisk krig i Syria, men vi hører lite eller intet om hva den består i. Man ønsker ikke vite. Det vil reise for mange spørsmål.

Våre barn kommer til å leve med konsekvensene av denne migrant-euforien.

Mediene har hatt en tredje kraft å spille på: Deres trommild har utløst – forutsigbart nok – en kampanje på sosiale medier – refugees welcome. Disse menneskene som ligger på en diffus venstreside blir omfavnet av mediene. Det finnes ingen sprekker mellom migranter, disse aktivistene og mediene. De mest uansvarlige politikerne ser sitt snitt til å kunne avstraffe landets statsminister for åpen skjerm for manglende empati og innsatsvilje. Det gjør så godt. Hareide kan utfolde all sin patos.

Når Ap faller under 30 % har det kanskje å gjøre med at Gahr Støre ikke helt har levd opp til rollen i dette nye scenariet. Han skulle fulgt opp kampanjen om å sprenge taket på 8.000, som de andre har lagt klar for ham. Da han begynte å snakke om behovet for et bredt parlamentarisk flertall, viste programleder Atle Bjurstrøm hvor han sto: Ansiktet fortrakk seg i skuffelse og vantro. Gahr Støre spilte ikke på lag. Han fulgte ikke scriptet!

Etter denne seansen må man seriøst spørre seg selv: Hva kan et maktesløst folk gjøre? I et demokrati er man ikke helt maktesløst. Folk kan stemme, stryke, kumulere, sende signaler på så mange måter. NRK er den store tunge propagandamaskinen finansiert av deg og meg med 5,5 milliarder kroner i året. Det har nesten vært umulig å vri seg unnan lisensen, men nå kommer tv’er uten tunere. Alle som har god nettforbindelse kan klare seg uten lisens-tv.

I september skal Apple oppgradere IOS-programvaren så man kan bruke adblock på iphone. Det er en alvorlig trussel mot avisenes inntjeningsevne. Normalt ville jeg aldri anbefalt folk å bruke et slikt middel, men vi lever i en ekstraordinær situasjon. Adblock er et empowerment-tool for brukerne. Det kan være mediene burde spørre seg selv hvorfor folk bruker det.

Når det gjelder hvilket parti man skal stemme er det et lokalt spørsmål: Jeg har hørt flere historier om at det finnes gode folk i partier som ikke akkurat utmerker seg på nasjonalt nivå. Det er oppløftende. FrP er fortsatt hoggestabben. Siv Jensen yter fortsatt motstand, selv om den ikke er så prinsipiell som Christian Tybring-Gjeddes. Under partilederdebatten sa hun flere ganger at «dere snakker som om det ikke finnes integreringsproblemer» og kunne like gjerne tilføyd: Det virker som dere har gått fra forstanden.

Fremskrittspartiet er blitt tildelt en uriaspost nasjonalt. Så lenge de ikke helt forlater den, vil de få min stemme.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629