Kommentar

Kampanjen for de 10.000 kvoteflyktningene fra Syria er fremstilt som en nasjonal dugnad. Det er en misbruk av ord, skriver Halvor Fosli i VG.

Dugnad er et flott ord. Ikke misbruk det til å selge inn noe helt annet, nemlig en utvidelse av Norges politisk bestemte nasjonale forpliktelser i en verden av vold og kaos. Det er mulig vi bør gjøre mer for verdens forfulgte og fattige, men kall det ikke dugnad. Det er manipulasjon.

Fosli er den tredje i rekken av samfunnsdebattanter –  Eirik Winje (VG) og Terje Tvedt (Morgenbladet)er de to foregånde – som retter en fundamental kritikk mot den en bestemt del av den herskende klasse, som gjør innvandring til et politisk virkemiddel. «Alle» skjønner at kampanjen for de 10.000 har en ideologisk agenda: Det er et statement for hvordan de vil at det nye Norge skal se ut.

Omkostningene bryr de seg ikke om. Når noen forsøker å minne dem om regningene, blir de ikke hørt. Det er medienes med-ageren, deres backing av den «humanitære» politikken som gjør at diskusjonen om konsekvensene aldri kommer opp i sin fulle bredde som ville tvunget både politikere, byråkrater og humanitære businessfolk som Egeland til å svare.

Nøkkelen er språket. Man tar et honnørord, dugnad, og mobiliserer hele apparatet. Det virket som om det ville bli en walkover da Jonas Gahr Støre fikk trampeklapp på landsmøtet for forslaget.

Men utenfor landsmøtesalen var begeistringen mindre. Da talsmann i innvandringsspørsmål, Eirik Sivertsen, møtte til debatt i Dagsnytt Atten var han tam og uengasjert. Dette var ikke en sak han brant for og det hørtes.

Alle som interesserer seg for samfunnsstyring har begynt å forstå de enorme problemene Norge påtar seg når det slipper inn titusener av mennesker fra ikke-vestlige land. Egentlig slår Fosli inn åpne dører.

Å ta imot et ekstraordinært antall flyktninger til Norge – det burde vi alle ha lært nå – er å si ja til økte permanente kostnader for offentlige budsjetter og ja til en permanent bosetting med stor betydning for det sosiale livet. Erfaringen med asylsøkere og flyktninger fra ikke-vestlige land er nemlig at de i hovedsak samler seg i grupper i pressområder og danner i stor utstrekning selvsupplerende parallellsamfunn, med lavere arbeidsdeltagelse, større trygdetilbøyelighet, overforbruk av tjenester som barnevern og familievern, og der en viss andel i 2. og 3. generasjon ikke trives her, men ønsker seg et helt annet samfunn, med blant annet tildekking av kvinner og ulike oppdragernormer for jenter og gutter. En tilleggskomponent i dag, som med rette bekymrer mange, er at i flyktninggrupper fra muslimske land kan det skjule seg religiøse fanatikere, jihadister og terrorister, og da burde enhver forstå at man virkelig er langt unna den norske dugnadstradisjonen. PST bør ikke være en viktig aktør ved innkalling til dugnad.

Det påfallende med debatten de senere år er at de som slipper gjennom med advarsler og systemkritikk, ikke blir hørt. Vi er blitt så sulteforet på reell kritikk at vi tror det er et gjennombrudd hver gang noen får noe på trykk i de store mediene.

Hvis VG eller et annet medie som slipper til en kritisk stemme skulle tatt innholdet på alvor, måtte de ha lagt om avisen. Dette handler ikke om sektorproblemer på lavere nivå. Det handler om nasjonens fremtid. Mange er bekymret. Man skal ikke ha snakket mye med folk for å oppfatte det. Men deres stemme blir ikke hørt. De blir ikke spurt og forstår at de helst skal holde munn.

Fosli kunne gått et skritt videre. Det er en grunn til at honnørord som dugnad blir brukt. De totalitære ideologiene har alltid vært spunnet rundt en ideologi der vanlige ord gis en helt ny betydning. Sosialdemokratiets sameksistens med islam kommer til å forandre vårt politiske og sosiale vokabular slik at ord får en helt ny betydning.

Dette har mediene aktivt bidratt til i lang tid. Hver gang en «bygdetulling» får synge ut, som Hans Rotmo, innkalles kommissærene som rydder opp. Han blir plassert på høyrefløyen i selskap med mennesker som gjør deg sosialt spedalsk.

Aftenposten ville ikke finne på å spørre om gehalten i det Mina Adampour slynger ut. Hun fyller en posisjon i den dramaturgien Aftenposten selv er en del av. Hun gjør jobben. Flytter brikkene tilbake der de skal være. Alt blir som før.

Slik er jeg redd også de tre gode innleggene vi har sett som dissekerer instrumentaliseringen av empati, vil bli nøytralisert.

De møtes av aktiv motstand. For store og mektige interesser vil at den nåværende politikken skal fortsette.

Hvordan kan man da endre tingenes tilstand? Ved å spille på flere arenaer. Jeg tror rett og slett ikke de etablerte mediene er interessert i å gi plass til kritiske tanker som er cutting edge. Det vil koste dem for meget.

Man må utvikle og skrive på alternative plattformer, som gir full redaksjonell frihet.  Mitt inntrykk er at folk er kommet lenger og ønsker større utfordringer. Det er å bli tatt på alvor.

Normen er det ikke lenger de etablerte mediene som setter.

 

Les også

-
-
-
-
-