Rebekka Borsch, sentralstyremedlem Venstre, har skrevet en kronikk i Dagbladet. Kronikken kommenterer på mange måter seg selv. Det er en spesiell form for dannelse i det politiske Norge.

Norge oversvømmes. Ikke av flyktninger, men av en brun og klebrig ordsuppe. Den legger seg som et stinkende teppe mellom bakker og berg, stadig vasser man rundt i den, ingen unnslipper den retoriske dritten. Den har sitt opphav et sted i Per Sandberg; den pipler og renner ut av mannen i ett sett. Og han ligger ikke på latsiden, han sprer den høyrepopulistiske, nedrige møkka si over hele det langstrakte land med jevne mellomrom.

Bablet om en eksplosjon i antall flyktninger som truer med å innta Norge på grunn av Stortingets «useriøse» Syria-vedtak. Flyktninger som tømmer kommunekassene og fratar de eldre omsorgen. Det var ekstra tynn suppe fra Sandberg denne gangen – men med en særs vemmelig eim. «Møkkamannen» var ute etter å skape frykt blant folk flest. Fremmedfrykt som stemmesanker i kommunevalget er Sandbergs suppeoppskrift.

Med Sandberg sin klimapolitikk hadde det blitt fart på utviklingen. I Norge ville det i framtiden bli storflom, både av ekstremværet som følge av klimaendringene og av Sandbergs klimaflyktninger.

Heldigvis lever vi ikke i Sandberg-land. Og heldigvis kommer ikke suppedemagogen fra Frp til å få nok makt til å presse gjennom verken flyktninge- eller klimapolitikken sin. Folk flest liker nemlig ikke å vasse rundt i retorisk møkk stadig vekk.

ANNONSE

Dagbladet

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629