Kommentar

For seksti år siden utførte den polsk-amerikanske psykologen Solomon Asch et eksperiment for å undersøke hvordan enkeltpersoner reagerer under press fra en gruppe om å gi uttrykk for noe som de vet er feil. Idet forsøkspersonene i separate forsøk hadde hørt fem personer si at den åpenbart korteste av to linjer var den lengste, valgte en tredjedel av dem å si det samme – vel vitende om at det var feil. Resultatet ble tolket som at mennesker ofte setter konformitet og gruppetilhørighet høyere enn sannhet.

asch_experiments
I midten sitter den perplekse forsøkspersonen i et Asch-eksperiment. Skal han velge sannheten eller tilpasningen til gruppen?

Da Stanley Milgram gjentok eksperimentet i Norge, fant han at nordmennene var jevnt over mer konforme enn andre nasjonaliteter. Her valgte et flertall den konforme usannheten. Konformitet har både gode og dårlige sider. En god side er at man ikke stikker kjepper i hjulene for organisasjonen når noe viktig skal utføres i fellesskap, en dårlig at man ikke hever stemmen når gruppen er i ferd med å gjøre noe dumt.

Hvorfor er Norge spesielt konformt? Grunnene er nok mange, men en av dem kan være det nokså autoritære styresettet som ble pålagt borgerne under unionstiden med Danmark. Staten var kristen, de sivilrettslige lovene gikk hånd i hånd med de religiøse, og begge ble håndhevet med nidkjærhet. På torgene eller foran kirkene stod gapestokkene, hvor man ble satt til spott og spe for blasfemisk tale, forstyrrelse av eller fravær fra gudstjenesten, og andre mindre overtredelser av den offentlige orden.

Da teologiprofessot Bernt T. Oftestad holdt sin avskjedsforelesning ved Menighetsfakultetet i Oslo i 2012, hevdet han at den kristne staten langt på vei er blitt erstattet av en ideologisk stat, hvor ideen om det multikulturelle samfunnet har tatt religionens plass, og avvik fra denne ortodoksien straffes med moderniserte utgaver av gapestokken i form av sykeliggjøring og ekstremismestempling.

Noen mer treffsikker diagnose av samtidens Norge er vanskelig å oppdrive, og eksemplene som bekrefter den, er tallrike. Da Ringsaker kommunes kultursjef Asle Berteig i 2013 skrev en kronikk hvor han la for dagen perpleksitet over Norges ekstreme utlendingspolitikk, ble han kalt inn på teppet av rådmann Jørn Strand. Kort tid etterpå bad Berteig om offentlig unnskyldning.

For den utrydningstruede minoriteten som kjenner sin historie, var det vanskelig ikke å tenke på keiser Henriks botsgang til Canossa for å be pave Gregor om unnskyldning for å ha lagt seg opp i kirkelige affærer. Men middelalderens strid mellom politikk og religion er i våre dager avløst av en politikk som er blitt sekulær religion, så kanskje er vår tilstand i dag enda mindre sunn, for den setter ideologisk bind for øynene, med sannheten som første offer.

I disse dager er det en annen lokalpolitiker som har sett seg nødt til å dra en Berteig.

Høyres ordførerkandiat i Grong kommune i Nord-Trøndelag, Laila Spillum Domås, hadde i løpet av sommeren delt saker fra nettstedene Frieord, Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), Human Rights Service (HRS) og Document på sin Facebook-vegg, ved en anledning ledsaget av kommentaren: «De må ta skikken dit de kommer. Dette er Norge.» En uskyldig variant av «When in Rome, do as Romans,» skulle man tro. Kanskje hun i likhet med de fleste andre begynner å bli litt bekymret for hvordan landet gis bort?

Men dette ble ikke tatt nådig opp av Senterpartiets listetopp Erik Seem, ei heller av SVs Trond Martin Sæterhaug. Domås nører angivelig opp under fremmedhat. Domås’ partifelle, Nord-Trøndelag Høyres leder Elin Rodum Agdestein, fullførte henrettelsen ved å si at partiet

tar avstand fra innholdet i de aktuelle nettsidene som Domås delt på Facebook.

Sp.s Seem spurte seg dertil

om Domås egentlig har forstått hva hun har gjort. Og alvoret i å spre nevnte budskap.

Nå er det ingen medlemmer av denne politiske mobben som sier eksakt hva som var så galt med innholdet på de sidene som Domås delte. Man anfører at det er tale om høyreekstreme sider. Begrunnelsen er imidlertid såpass luftig som at Frieords redaktør har en fortid i Vigrid. En fortid han imidlertid har tatt avstand fra. Er det ikke rom for å tilgi, slik venstreekstremister i hopetall er blitt tilgitt sin fortid – uten å ha angret – og belønnet med statlige embeder?

Som i Asch-eksperimentet spilte sannheten ingen rolle. Domås, som neppe vil sette noen verdensrekord i politisk ryggrad, valgte å krype til korset, erkjenne sin brøde og love bot og bedring under gråt og tenners gnissel:

– Jeg ser at jeg har gjort en stor feil. Jeg har likt og delt artikler uten å lese gjennom eller sjekke hvem og hva jeg har lenket til, sier Domås.

Hun sier det har vært tøffe dager etter at de politiske motstanderne tok til motmæle.

– Jeg har vært helt på gråten og synes det er forferdelig at jeg har vært med å spredd dette.

– I sommer har det nok blitt litt vel mye tid på nett og Facebook. Men jeg lover at det aldri skal skje igjen.

Man kunne ha trukket på skuldrene av historien, og tenkt at det ikke spiller noen større rolle om de har innesnødde lokalpolitikere med flokkmentalitet ved et jernbanestopp langs Nordlandsbanen.

Problemet er at det rundt omkring i landet sitter mange som Domås. Document får fra tid til annen tilbakemeldinger fra personer som har delt saker herfra på Facebook. Rett som det er smeller noen av deres «venner» med den samme pisken som Seem & co. De går ikke inn i sakene som er omtalt, og de tar seg ikke bryet med å sjekke referanser til europeiske storaviser, men de er flinke til å antyde at folk som har delt sakene, er havnet i dårlig selskap.

Domås og andre burde lære litt av Per Sandberg om hvordan man avfeier slike anklager. Da stortingsrepresentanten før nyttår delte en sak fra Frieord, ble han forsøkt tuktet på samme måte av den tidligere voldsromantiker og venstreekstremist Tor Bach:

«Jeg har ventet på et slikt ‘tips’. Jeg har delt en lenke med intervjuet av Hanne Herland som jeg mener har gode poeng vedrørende den politiske debatten og ytringsfriheten. Politisk korrekthet er overordnet samfunnsansvar og meningsmangfold», skriver 1. nestleder i Fremskrittspartiet, Per Sandberg, i en SMS til ABC Nyheter.

Det er på tide at flere tar motet til seg og setter samfunnsansvaret og meningsmangfoldet høyere enn frykten for ikke å bli likt. Det er ingen beskyttelse i å delta i mobben som besørger de politiske henrettelsene. I et samfunnsklima hvor deltagerne i den offentlige debatten er hverandres aktorer, fangevoktere og bødler, er veien kort til fortapelsen for en selv også.

 

Trønder-Avisa
Namdalsavisa
ABC Nyheter