Sakset/Fra hofta

En rekke statsstøttede norske NGO’er med Antirasistisk senter i spissen har gått sammen om en alternativ rapport til FNs rase­diskriminerings­komité (CERD) for 2015. I det som fremstilles som sivil­samfunnets tilbake­melding til CERD, beklager man seg over menings­mang­foldet og tar til orde for at FN presser norske myndigheter til å sensurere deres menings­mot­standere. Rapporten er sponset av Barne-, like­stillings- og inkluderings­departementets, som er besatt av Solveig Horne fra FrP.

Rapporten har et eget kapittel om hatprat og hat­forbrytelser på høyresiden (hvor ellers?), der rekken av norske stats­borgere som i disse dager frivillig verver seg til kalifatet og det pågående IS-barbariet i Syria og Irak ikke er nevnt med ett ord. Merkelig ettersom de jo kommer, alle festtalene om vellykket integrering tatt i betraktning, fra en relativt stor flokk. De representerer dessuten en form for høyre­ekstremisme og rasisme som ikke står tilbake for noen annen. Venstre­sidens anti­semittisme er heller ikke problematisert, selv om det skulle være nok å ta av.

I rapporten bekymrer man seg i stedet over at en demokratisk organisasjon som Human Rights Service (HRS) mottar stats­støtte, og ber FN spesielt om å bidra til at HRS mister denne. Tilsynelatende går man inn for at heller ikke private aktører som Fritt Ord lovlig kan gi støtte til personer på høyresiden med feil meninger – som om demokratiet er et kirkesamfunn der personer som Peder Nøstvold Jensen kan eks­kommuniseres. I rapportens anbefalinger, på s. 39, står det for eksempel:

«We request the committee to urge the government to not let right-wing extremist groups become an accepted group in the public debate, but to instead take active measures to counter this worrying trend»

Bekymringene er bygget over en velkjent lest. Man forsøker å skape en adekvat årsaks­sammenheng mellom massemord og såkalt islamofobi. Breivik presenteres som representant for en bestemt ideologi som også deles av andre, så kan man tenke seg til resten.

Denne kognitive feil­slutningen, eller guilt by association om du vil, lar det være opp til de som bedriver assosiasjons­øvelsene å utpeke ekstremistene i samfunnet. Ut fra et retts­sikkerhets­perspektiv blir et slikt opplegg problematisk, for det rammer tilfeldig. Videre bidrar det til å skape fortellingen om Breivik som offer – utsatt for ideer som så å si drev ham til å gjennomføre sine ugjerninger. Det samme finner vi igjen hos Tunisia-terroristens far, som påstår at det var «noen andre» som ødela sønnens hjerne med «grusomme tanker og ideer» – en type ansvars­fra­skrivelse ikke helt ulik den vi møter i romanen «Manden der ville være skyldig». Der tar forfatteren Henrik Stangerup et oppgjør med velferds­statens tendens til å umyndig­gjøre mennesker ved å lete etter skyld alle andre steder enn hos den skyldige.

Rapporten skyver ansvaret for masse­morderens handlinger over på personer som ikke har ansvar for disse. Deretter ber man om at FN legger press på norske myndig­heter for ytterligere inn­skrenkning av ytrings­friheten i form av sensur og straff. Det umoralske aspektet ved dette knytter seg ikke bare til at man retter baker for smed, men også til det faktum at man reduserer den største katastrofen i nyere tid til et verktøy for egne politisk-ideologiske mål. For det andre er rapporten uredelig fordi den forsøker å etterlate et inntrykk i FN-systemet som mangler rot i virkeligheten. Sannheten er at verken masse­morderen eller handlingene hans har funnet noen støtte eller sympati i de «miljøene» som man hardnakket påstår at Breivik sprang ut av.

Det er oppsikts­vekkende at en gruppe stats­støttede, demokratiske organisasjoner tar til orde for å frata en annen demokratisk organisasjon stats­støtten utelukkende fordi den har feil meninger. Med tanke på kravet om mer åpenhet og demokrati er det også underlig at disse organisasjonene velger å stille seg bak en rapport som går inn for å begrense ytrings­friheten gjennom økt sensur og bruk av straff.

Den alternative rapporten som er blitt utarbeidet til FNs rase­diskriminerings­komité (CERD) er ikke demokratisk. Legger man rapportens egen logikk til grunn kan det like gjerne hevdes at det heller er de organisasjonene som går god for denne rapporten som bør miste stats­støtten. Deres manglende toleranse for folk med andre meninger utgjør en langt større trussel mot et åpent demokrati enn personene som de forsøker å stoppe munnen på. Det skulle holde med å ta en titt mot kyklopenes land – Sverige.

 

Følgende organisasjoner står bak rapporten til FNs rasediskrimineringskomité (CERD) for 2015:

Antirasistisk senter
Kirkens bymisjon
Det mosaiske trossamfunn
Utdanningsforbundet
MIRA – ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn
Norsk Psykologforening – Menneskerettighetsutvalget og Forening for interkulturell psykologi (FIP)
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)
JURK – Juridisk rådgivning for kvinner
PRESS – Redd Barna Ungdom
Krisesentersekretariatet
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)
Ungdom mot rasisme
FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål
Skeiv verden
Norske kveners forbund