Sakset/Fra hofta

Noen lærdommer fra det danske valget gjelder også Norge: SF har vært på hell i begge land, men nu ser det ut til å gå mot slutten. Det er et markant skille at sosialdemokratiet mister sin venstrefløy.

Det er faktisk et tap også for mainstream-sosialdemokratiet: Ap og Socialdemokraterne. SF/SV har vært et korrektiv og holdt liv den sosialistiske samvittighet.

Et siste blaff nå er kampen for Edward Snowden. Leder av Norsk PEN, William Nygaard, er ute i Klassekampen og sier at visum til Snowden så han kan motta Bjørnson-prisen er en test på om regjeringen har ryggerad, om lov og rett betyr noe.

Leder av Bjørnson-festivalen er den gamle forlegger-veteran fra Bokklubb-systemet, Kristen Einarsson. Han har uttalte seg i lignende vendinger.

Ingen av de to som er erfarne og som personer er borgerlige, har registrert at det blåser helt andre vinder: Snowden har søkt tilflukt under Putins vinger. Putin fører krig mot vestlig sikkerhet. Snowden har lekket, ikke bare opplysninger om massiv overvåking, men også hemmeligheter som kommer demokratiets fiender til gode, viser det seg.

Det vil være politisk umulig for ethvert vestlig land å gi Snowden visum. Forstår ikke voksne mennesker det?

Nygaard og Einarssons idealisme er en overlevning, den lukter av den moralisme som skapte venstresosialistiske partier.

Det så ikke ut som begynnelsen på slutten. Det så ut som suksess: SF/SV kom endelig i regjering.

Med ødeleggende resultat. Danske SF valgte å gå ut. Kamelene ble for store. Det hjalp ikke. Først forsøkte den nye formann Pia Dyhr Olsen å gjøre gode miner til slett spill på valgvaken. Men hennes forgjenger Annette Vilhelmsen gad ikke forstille seg og sa det var en katastrofe.

Også rent fremtoningsmessig ser SF/SV ut som spøkelser fra fortiden: De kler seg som i 70-årene, ser rufsete ut og tror det uttrykker folkelighet.

De politiske utspill har den senere tid forfalt til et nivå man ikke skulle tro var mulig. Audun Lysbakken virker det som gir blaffen.

Partiet trakk seg fra forhandlingene om Syria-flyktninger fordi flertallet ikke ville stille seg bak maks pott på 10.000. Dermed er partiet heller ikke med på samtalene om fordelingen av syrerne i kommunene og bevilgninger til disse, kommenterte Jonas Gahr Støre. SV har meldt seg ut. Avstanden til Ap er blitt stor.

Partiet foreslo på ramme alvor at alle polkunder skulle betale ekstra for at alle kommuner som ville kunne få pol. Det var urettferdig at det var flere mil til nærmeste pol for noen. – Men mener du virkelig at en kommune med noen hundre innbyggere har behov for eget pol, spurte Politisk kvarter. Kjersti Bergstø forsto ikke innvendingen. For SV handlet det om rettferdighet. Da er vi over i skrulleland.

Villy Søvndal er ny formand for Socialistisk Folkeparti.

Villy Søvndal var formann for SF og ble dansk utenriksminister da Thorning Schmidt vant valget i 2011. Han vil bli husket for at han ba salafistene i Hizb ut-Tahrir dra «ad helvede til». Men det var et engangstilfelle. Det komme ikke noe mer. Søvndal gikk av i oktober 2012. Men Søvndals utblåsning sier noe om at det var et potensial der som ikke ble utnyttet. I stedet lot venstrefløyen høyrefløyen overta kampen mot islamismen. Når de klager over Dansk Folkeparti har anklagene en dobbelt bunn. De klager over tapte muligheter, og at andre stakk av med saker de selv burde kjempet for. Syting fører sjelden frem.

Sosialdemokratiet har tilpasset seg markedskreftene og utfolder idealismen sin på det flerkulturelle. SV/SF skal være mer idealistiske. De klarer ikke markedsløsninger og de har en tradisjon som tilsier at de skulle stått opp for muslimer som individer, mot undertrykkende tradisjoner og religioner. Den kampen har de ikke hatt krefter til å ta, og derfor dør de. Sosialisme som ideologi var en tapt sak, men de kunne overlevd ved å ta kulturradikalismen på alvor. Det orket de ikke. Tvertimot har SF/SV fremstått som «forsvarere» av muslimsk intoleranse og dermed forsvinner den siste rest av troverdighet.