SFs posisjon i den danske regjering var som SVs; hvordan føre venstresidepolitikk i en regjering som i økonomisk politikk heller mot høyre?

Det er noe som heter velgergrunnlagets forventninger, og i lengden kan de ikke ignoreres. Det var det som skjedde da regjeringen varslet salg av DONG-aksjer til Goldman Sachs. Navnet på investeringsbanken er omtrent det styggeste navnet man kan tenke seg på venstresiden. At dette skulle få kontroll over et dansk el-selskap var politisk umulig å svelge for venstrefløyen i partiet.

Ledelsen valgte å ta konsekvensen av det og gikk ut av regjering.

Det holder ikke at en koalisjonspartner får slengt til seg noen bein dann og vann, slik SV fikk. De utbasunerte disse «seirene» så ofte og høyt at de etterhvert hørtes ut som nederlag.

Et parti kan ikke delta i en koalisjon hvis hovedretningen i politikken går i en annen retning enn partiets.

Den situasjonen risikerer også Fremskrittspartiet å befinne seg i, og her er situasjonen den omvendte av i Danmark: mediene står klar til å blåse alle motsetninger opp og påføre regjeringen nederlag. Det øker ikke akkurat FrPs handlingsrom.

Verre er det hvis partiet tror det kan kjøpe seg aksept ved å føre en politikk som venstresiden liker. Siv Jensens beslutning om å utestenge to israelske selskaper fra Oljefondet er den type innrømmelser som kun oppfattes som svakhet. Det er ingen gevinst å hente. Hun svekker bare sin egen posisjon. At hun samtidig tar fondet ut av Iran hjelper ikke. Hun får kritikk for det likevel.

Jensen og hennes statsråder må slåss for FrPs politikk. Hvis Høyre og de to sentrumspartiene ikke forstår det setter de samarbeidet på spill.

Det finnes en parallell mellom SF og FrP når det gjelder deres hjertesaker; økonomi og innvandring.

De Radikale er multikulturalister i innvandringspolitikken, men borgerlige i økonomisk politikk. De Radikale har dermed gjort at Helle Thorning-Schmidt har kunnet overkjøre SF i den økonomiske politikken. I lengden var det uholdbart.

For FrP er det omvendt; her er man på linje med Høyre i den økonomiske politikken, men ikke i innvandringspolitikken, som er partiets hjertesak. Hvis partiet ikke forstår det, men selger den ut, vil de tappes for energi og oppslutning, akkurat som SF i Danmark.

Det verste er hvis partiene innad ikke tør diskutere disse motsetningene og veivalgene.

Det er tendenser til det i FrP, som ikke har noe medie som kan ta denne debatten. Partiene kan heller ikke vente seg noe hjelp fra mediene som nekter å se saken ut fra FrPs synspunkt, og reagerer som hunder som får los når problemer dukker opp.

Slik sett har SF og SV hatt det mye lettere. De har en skokk av journalister som taler deres sak og forstår dem. Men dette kan også gi en falsk forestilling om at man har velgeroppslutning, eller at tilbakegangen er midlertidig.

En tredje kompliserende faktor er snill-pike-syndromet: ønsket om å være flink, å vise at man er styringsdyktig. SFs leder Annette Vilhelmsen ble valgt av venstrefløyen i partiet, men det ble også den som felte henne.

Forvent ikke at velgerne skal forstå de kompliserte forhold i en mindretallskoalisjon. De har forventninger som de tror vil bli oppfylt. På denn annen side går juniorpartner inn og vil vise at de er samarbeidsvillige. Et eller annet punkt i fremtiden vil disse linjene krysses. For SF var det torsdag. Nå står partiet ribbet tilbake.

SF befinder sig nu i den helt barokke situation, at det står uden formand, uden den ene næstformand, uden gruppeformand og uden politisk ordfører. De er alle gået af.

Partiet valgte sjelen fremfor makten. For sent?

SV våget ikke det samme, men ble med på ferden. Da renseanlegget på Mongstad viste seg urealiserbart burde ikke SV tiet stille, men valgt å gå ut av regjeringen. I stedet satt man stille og la lokk på saken. Man skaffet seg de 1.800 stemmene som reddet representasjon på Stortinget, men man mistet noe mer dyrebart: selvtillit og troverdighet.

Man kan si at Ap gjorde det samme da Jens Stoltenberg ikke tok konsekvensen av Gjørv-rapporten, men tok ansvar ved å bli sittende. Dermed levde han ikke opp til de forventninger som var blitt skapt til ham. Begge partier klamret seg til makten. Det hjalp ikke å blåse seg opp.

Dette burde være lærestykker for FrP som går samme skjebne i møte hvis det bare vil «regjere». I Danmark har Dansk Folkeparti fått konkurranse fra et parti til høyre.

Det politiske landskap er i bevegelse som aldri før.

SF står uten ledelse etter torsdagens regjeringsbrudd. Formannen, Annette Vilhelmsen, ble styrtet av den venstrefløyen i partiet som i sin tid valgte henne.

Deres skuffelse var for stor. Å selge DONG-aksjer til Goldman Sachs var politisk umulig å svelge.