Nytt

Danske SF tapte syv mandater, før det går i regjering. SV har mistet syv av 10 velgere i Oslo siden 2003. Det er tall det er verdt å tenke over.

Den visjonen SF og SV presenterer velgerne fenger ikke. SF har vist større vilje til å være politisk ukorrekt enn SV. Særlig partileder Villy Søvndal har hatt noen utspill mot radikale islamister.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa tyngdepunktet i dansk politikk har beveget seg mot sentrum-venstre. Det er en for enkel tolkning og upresis. Socialdemokraterne har gjort et dårlig valg:

Socialdemokraterne led et historisk stort nederlag og vil efter alt at dømme gå tilbage til 44 mandater.

Man danner altså regjering på et valgnederlag, ikke akkurat noe godt utgangspunkt.

Verst er det for SF, som regelrett ble gruset av velgerne, riktignok med høyere oppslutning enn SV, men med en stor tilbakegang, som ikke lar seg bortforklare. Partiet endte på 9,2%.

Søvndal sier det var verdt prisen, men det må han si.

SF er på vej i regering for første gang i partiets 52-årige historie, til trods for at partiet går tilbage med adskillige mandater.

På vej ind i TAP 2, hvor SF holder fest, fik partiformanden et stort smækkys fra Ida Auken.

En journalist spurgte: «Syv mandater. Var det det værd?».

«Ja, for søren,» svarede han.

Til alle fremmødte til partifesten indledte han sin tale med: «Kære venner.»

Derefter holdt han tale under klapsalver og jubel fra hovedsageligt unge SF’ere.

«Vi starter for alvor med at føre Danmark ind i det 21. århundrede nu. I vil huske denne aften som et håbets vendepunkt. Dette er måske den vigtigste dag overhovedet i SF’s historie. Vi har ikke haft modvind på samtlige cykelstier i valgkampen. Men vi har stået sammen. (…) Den borgerlige regering har gravet et stort hul i pengekassen med ufinansierede skattelettelser. Jeg vil gerne invitere alle med i det samfund, vi gerne vil skabe.»

Mest bemerkelsesverdig er SVs tilbakegang i Oslo, hovedstaden og senter for Det nye Norge. At ikke tilbakegangen får større oppmerksomhet er merkelig. Intet parti symboliserer og forfekter det flerkulturelle samfunns velsignelser mer enn SV. Likevel flykter velgerne fra partiet i hovedstaden. Det er klar tale. Velgerne gir partiet stryk. Det feller en hard dom over politikken. Det er vanskelig ikke å sette det i sammenheng med masseinnvandring og manglende integrering. Leder for Oslo SV, Østvold, forsøkte å reise en hijab-debatt om småjenter før han ble valgt, men måtte kaste inn håndkleet. På samme måte har Heiki Holmås våget seg utpå, for så å trekke seg. Dermed har den ultratolerante kursen blitt liggende fast.

Velgerflukten tyder på at dette ikke er etter SV-velgernes smak. Det er mulig de ivrig partimedlemmene synes det er ok, men ikke velgerne. Her ligger en motsetning som kan være ubehagelig å konfrontere.

Velgerne forventer en viss konsistens og konsekvens mellom idealer og praksis. Står man for kvinnefrigjøring og likestilling, forventer de kanskje at partiet tør å stå for verdiene i hverdagen. Når de ser at partiet viker unna og nøyer seg med frasene, forlater de partiet.

Det er vanskelig å unngå en slik hypotese. Det er altså ikke venstresiden de forlater, men en venstreside som ikke lever opp til sine idealer. Hvor denne skuffelsen vil ta dem er ikke godt å si. Foreløpig er det Ap og Høyre.