Innenriks

Når flere deler samme kake, blir hvert stykke mindre. Dette er innlysende for ethvert barn, men likevel noe mange voksne nekter å innse. Det er derfor man ofte får servert påstanden om at man ikke må sette svake grupper opp mot hverandre når man påpeker at økt innvandring presser velferdsstaten og fører til dårligere tilbud for andre svake og trengende. Påstanden om ikke å sette svake grupper opp mot hverandre, er i bunn og grunn ett av flere bedrag knyttet til debatten rundt masseinnvandringen. Innimellom tyter sannheten likevel frem, slik den gjør i artikkelen «Tapper midler fra utviklingshemmede», (Adresseavisen, 17.06.)

Her lærer man at aktivitetstilbudet for utviklingshemmede stadig minsker. Dette skyldes ikke flere utviklingshemmede, for antallet utviklingshemmede som benytter seg av Trondheim kommunes bo- og aktivitetstilbud er konstant, sier Steinar Johnsen, leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU). Han viser til at tallet var 355 i 2010 og 354 i 2015. Problemet er at flere grupper må dele samme pengepott. Johnsen påpeker at andre svake grupper spiser av ressursene som er tiltenkt de utviklingshemmede.

-Fra 2010 og frem til 2014 har det vært en økning på 94 personer fra andre grupper som bruker bo- og aktivitetstilbudet. Disse personene kan ha omfattende bistandsbehov, men har ikke utviklingshemming, sier Johnsen som legger til:

-Dette er ofte mennesker som krever store ressurser, og som ofte har vedtak om både makt og tvang. Det kan for eksempel være en person som er sterkt traumatisert etter oppvekst, krig og lignende.

Det er altså ikke godt betalte journalister, stortingspolitikere, jurister, leger, TV-kjendiser eller andre korrekte synsere som skal dele den offentlige kaken med innvandrerne. Utviklingshemmede derimot må lære seg å dele.