Gjesteskribent

For mang en norsk journalist ligger det som et slags uuttalt premiss at man skal være på «den svakes» side.

Jeg kan aldri huske at disse angivelig samfunnskritiske journalistene har satt på dagsorden å diskutere hva som er svak. Ei heller diskuterer man hvem som er satt til å stille diagnosen svak. Men det er åpenbart journalistene selv.

Hva er så kriteriene? Heller ikke det vet vi noe om. Men vi får en pekepinn når vi ser på ser på Journalistenes Storting. Tallene for 2014 viser at Ap ville fått 78 representanter. Lille SV ville fått anselige 33, ikke som i det virkelige storting, skarve 7. Ja, selv Venstre ville blitt større enn Høyre, med henholdsvis 25 mot 24 representanter. FrP og SP ville ikke fått en eneste delegat hvis journalistene fikk bestemme.

Noen av oss ville kunne få oss til å si at denne skjevheten er et demokratisk problem – bør ikke den fjerde statsmakt i større grad avspeiler folkets politiske meninger? I en tid der man aktivt søker å kvotere inn kvinner, vanføre og innvandrere i det offentlige liv, ville man kanskje trodd at ikke minst journalistene selv ville være de første til å skrike ut om manglende representasjon. Så skjer ikke. De er såre fornøyd.

Og jeg skjønner dem godt. Er man samfunnsopptatt og har sterke meninger om hvor samfunnet skal styres hen, så har man ingen større interesse av å fremme meninger en ikke kan fordra. Demokrat eller ikke, det er ikke lett å slippe til de en helst skulle se fordampet fra jordas overflate.

For tross alt, et storting uten FrP, er et storting for de svake. Det er noe alle journalister vet.

Det Mektige Offer

Så var det dette med svak – hva er svak? Ta enslige mødre, en av flere svake grupper. Men vent nå litt, å omtale millioner av individ som svak, er ikke det å generalisere, og det skal man da ikke. Joda, å generalisere positivt er faktisk en laudabel handling, ifølge journalistenes oppslagsverk for god takt og tone.

I henhold til denne logikk, er det positivt å bli omtalt som svak. Intuitivt skulle man tro at det motsatte var ansett som det korrekte, at det er negativt å bli oppfattet som svak. Men nei, norrøn mentalitet er for lengst død. Antatt svakhet gir deg nå et moralsk overtak. Dere husker vel hvor rasende journalistene ble da Carl I Hagen tillot seg å kritisere enslige mødre som utnytter systemet. En kardinalsynd i følge journalistene.

Det er derfor man snakker om mektige offer. For de er mektige. Psykologien bak er opp-ned. Det minner Kirkas Jesus, som ble sterk ved å bli svak. Som vant ved å tape. Å ha dette som ideal, kan gi seg sine eksentriske utslag i menneskenes verden. I den hindu-buddhistiske kulturen eller i islam idealiseres ikke svakhet. Det har sine ulemper, men også sine fordeler. Som i mer robusthet.

Ustabil cocktail

Dikotomien svak-sterk er en meget ustabil blanding. Den skifter før du får sukk for deg. Tidligere minister og næringslivstopp Tore Tønne ble forfulgt av media som følge av at han var siktet for grovt uaktsomt bedrageri. Han ble oppfattet som både sterk og slem, og media forfølger selvsagt slike. Så tok mannen livet av seg. Da bråsnudde vinden og han fremstod plutselig som like svak som han dagen før hadde vært sterk.

En annen er Erik Schjenken, som til like ble erklært Riksrasist av finansminister Kristin Halvorsen på tv. Ut av vinduet fòr det anstendige prinsipp om at alle er uskyldig til det motsatte er bevist. Og media jaktet i flokk og med den glede bare en selvrettferdig blodhund kan fremvise når han har fått ferten av den største bukken.

Så plutselig en dag stod Schjenken frem med posttraumatisk stresslidelse og selvmordstanker. Vips, så snudde det, og på et sekund gikk han fra å være sterk til å bli svak. Schjenken tapte mens mediene hele tide hadde hatt vinn-vinn.

Begrepene «svak» og «sterk», slik som media og politikere forholder seg til dem, fremstår som ikke-virkelige størrelser: Det mytisk sterke, det mytisk svake. Man kan lure på om vår kultur har plass for mellomposisjonen: Alle er vi litt av begge deler.

Marx og Darwin

Journalistenes forståelse av svak er mye påvirket av marxistisk tekning, for svak er det samme som sosio-økonomisk uheldig stilt. Det kunne vært andre, mindre materialistiske forhold som ble definert som svak, for eksempel lav impulskontroll, tilbøyelighet til regressivitet, kort lunte – men det er det ikke.

Inspirert av Darwin, kunne man også si at svake er de som får færrest barn, for de vil dø ut. Er din gruppes fertilitetsrate 3, er du fenomenalt mye sterkere enn om den er 1,7, som er tilfellet for mange industrialiserte nasjoner og dens velutdannete klasser. I demokrati vil store barnekull tillike bety flertall på sikt.

Rom, roma, sigøyner

En meget svak gruppe ifølge alle er rom, tidligere kjent som roma, tidligere kjent som sigøynere. (De er så svake at de trenger stadig nye navn.)

Når det gjelder rom sine fødselstall, er de astronomiske. For eksempel har antallet rom i Romania steget med mer enn 50 % på under 30 år. Med Darwin lagt til grunn, kan vi slå fast at rom er «the fittest» siden de i en slik kolossal grad overlever, til forskjell fra japanerne som dør ut – der selges det nå flere bleier for eldre enn for barn.

«The weakest», ifølge journalistene, er da paradoksalt nok «the fittest», ifølge Darwin. Sånn er det med ulike perspektiv, de gir diametralt motsatte inntrykk av verden. Og for egen regning, vil jeg våge å påstå at verden og livet er en tvetydig affære.

 

PS! Et herlig portrett av rom er å finne som en timelang dokumentar fra HBO under tittelen «How Gypsies Live in Bulgaria» på youtube. Du kan kalle dem mye rart, men knapt nok svak – for maken til robust livsglede skal du leite lenge etter i dagens Europa.

Les også

Run, rabbit, run -
Presselosjen beskytter hvem? -
Barnetillegg og formueskatt -
Den kristne ateist -
Grums og opplysning -

Les også