Kritikken Sveriges utenriksminister Margot Wallström rettet mot Saudi-Arabias innesperring og korporlige avstraffelse av bloggeren Raif Badawi for å ha ytret seg fritt og sekulært, fikk et nokså neddysset etterspill som endte med en renormalisering av forholdet mellom de to landene, etter at saudi-araberne først hadde truet med å straffe svenskene økonomisk.

Raif-Badawi--008
Våpeneksport ble viktigere enn skjebnen til en dissident.

At det etter alt å dømme involerte en pinlig kanossagang fra Sveriges side, gitt at Saudi-Arabia dessuten spilte det islamske krenkelseskortet, samt det faktum at episoden i det store og hele er blitt møtt med taushet ellers i Europa, har satt sinnet i kok hos den engelske journalisten og ytringsfrihets­forkjemperen Nick Cohen.

I The Spectator trekker han sammenligningen med karikaturstriden og «Sataniske vers», selv om maktpolitikk og økonomiske interesser for svenskene veide tyngre denne gang enn prinsippene i sin tid gjorde for Danmark og Storbritannia, og de sistnevnte sakene ikke ble lagt lokk på.

Nå er det andre tider, og normalt taletrengte opinionsledere dveler ikke ved saken, som dermed blir en ikke-sak:

Yet there is no ‘Wallström affair’. Outside Sweden, the western media has barely covered the story, and Sweden’s EU allies have shown no inclination whatsoever to support her. A small Scandinavian nation faces sanctions, accusations of Islamophobia and maybe worse to come, and everyone stays silent. As so often, the scandal is that there isn’t a scandal.

I stedet har svenskene latt seg ydmyke for ikke å tape penger, og den legitime kritikken av Saudi-Arabias rettsvesen er kommet tilbake som en boomerang i form av anklager om islamhat – hvilket har mobilisert andre muslimske land, som forstår virkemåten til den geopolitiske kjøttvekten.

To put it as mildly as I can, the Swedish establishment has gone wild. Thirty chief executives signed a letter saying that breaking the arms trade agreement ‘would jeopardise Sweden’s reputation as a trade and co-operation partner’. No less a figure than His Majesty King Carl XVI Gustaf himself hauled Wallström in at the weekend to tell her that he wanted a compromise. Saudi Arabia has successfully turned criticism of its brutal version of Islam into an attack on all Muslims, regardless of whether they are Wahhabis or not, and Wallström and her colleagues are clearly unnerved by accusations of Islamophobia.

Artikkelforfatteren påpeker en viktig forskjell mellom nåtiden og 1980-tallet, da Rushdie-saken eksploderte:

[A] Europe that is getting older and poorer is starting to find that moral stands in foreign policy are luxuries it can no longer afford. Saudi Arabia has been confident throughout that Sweden needs its money more than it needs Swedish imports.

Cohen unnlater imidlertid å nevne at den voksende muslimske befolkningen i Europa gjør det enda vanskeligere å opptre standhaftig og prinsippfast når kritikken blir oppfattet som et angrep på islam. (Sveriges ikke altfor stolte opptreden mot et annet totalitært land for trekvart århundre siden kommer han heller ikke inn på.)

Man skulle tro at en noe mindre konfliktsky opptreden ville ha gledet de muslimene i Sverige som setter pris på ytringsfrihet og sekulære lover. Men nå er jo engang Sverige landet for hyklersk konsensus, et trekk det har til felles med den dominerende delen av den arabisk-muslimske verden, og maskot-muslimene som passer inn i den regien, har helst mer eksotiske trekk enn sans for vestlige verdier.

Og kanskje tilsier forståelsen for den innenrikspolitiske kjøttvekten at det er best ikke å provosere eller forurolige de segmentene av velgerskaren som ikke har all verdens sans for friheten. Nysvenskene har aldri kjent den, og for gammelsvenskene er en ufri trygghet å foretrekke – uten at det vil forhindre dem fra å belære andre om moralske prinsipper ved en senere anledning.

Denne internasjonale tildragelsen kan altså betraktes som en slags test av svenskenes evne til å håndtere fremtidige konflikter mellom modernitet og islam på hjemmebane. De bestod den ikke.

 

Sweden’s feminist foreign minister has dared to tell the truth about Saudi Arabia. What happens now concerns us all