I et tradisjonelt totalitært samfunn er makthavernes undersåtter ikke tilsvarende naive. For de kjenner langt bedre til verdens realiteter. Om løgn og det som verre er. I Norge antar folk flest vi har et reelt demokrati. Men gjennom mange år der sosialismen har rådet grunnen, har parti, stat, fagforeninger og media rukket å smelte sammen. Uten uavhengig media er vi dessverre bare et liksom-demokrati. Har vi i Norge fått en skjult modellmakt og definisjonsmakt fra Arbeiderparti-staten, som nå roterer under den politiske radaren, i statsbyråkratiet og videre ut i regionene? Jeg mener svaret er ja.

Henrik Ibsen i dramaet «En Folkefiende» sa gjennom Dr. Stockman i i 1883: «Mindretallet har alltid rett». Hvordan skal vi kunne tolke et slikt utsagn? Som synes på tvers av vår demokratiske styringsform. Bare tanken er til å miste nattesøvnen av, i en lunefull verden hvor diktatorer som Putin hurtig kan gjennomføre press og proxy-overgrep mot vestlige, sidrumpa demokratier. Norge kan gjøres til en vassall-stat på ett blunk. Putin er på stadig leting etter nordmenn som tror på det maskerte, kommunist/sosialistiske system. Noe av dette minner om tiden før Hitler invaderte Norge. Hvor deler av befolkningen faktisk foretrakk Tyskland fremfor England. At pipen etterhvert fikk en annen lyd, under opplevet tysk jerngrep, kommer neppe til å bli anderledes. Under en annens jerngrep. Det totalitære elementet i Hitler-Tyskland har slektskap til Putins oppsett.

Styrke, frihet og virkelig demokrati fordrer en noenlunde balansert presse. Enklest oppnår vi det ved å avvikle pressestøtten. Den er konkurransevridende og farlig. Ap lurte de borgerlige med argumentet, nødvendig mediemangfold. Vi har fått det stikk motsatte. En tvangsfold.

Med avviklet pressestøtte ville vi spare utrolig mye penger. Ap ville selv måtte understøtte sine ca.100 aviser rundt i landet, organisert gjennom Amedia-nettverket (tidl A-pressen). De borgerlige og de kristne og de andre ville i langt større grad understøtte sine respektive nyhetsformidlere. Konkurransen avisene imellom ville resultere både i mindre elite-pregede “Indre Oslo” samt bedre og mer sannferdige aviser. Billigere produsert. Og den meget uheldige stilltiende avtalen riksavisene imellom om ikke offentlig å vinkle nesten alt kliss likt, med ryggen til Arbeiderpartiet, samt ikke å kritisere hverandre – det ville falle til marken. Norsk journalistikk må rett og slett tas tilbake!

Uten pressestøtte har avisen Norge Idag greid seg i mer enn 15 år. Den fremstår etterhvert, mer enn noen annen i landet som de kristne og de opposisjonelles avis. Den taler der andre tier, som de selv med rette utbasunerer på hver forside.

Hvilket beviser at det er fullt mulig å drive avis både billig og effektivt, i vår elektroniske tidsalder. Uten de store og dyre staber. Uten kostbare sentrale lokaler. Sistnevnte forøvrig en helt unødig luksus i vår digitale verden. De nå subsidierte avisene «gråter» selvsagt for sin syke mor. Ja, hvem vil ikke ha slikt kjempestort sugerør i statskassen for all fremtid?

Det vil nok avisen Norge Idag også gjerne ha, all den tid de andre får det, med all den konkurransevridning det gir. Norge Idag er som en ukeavis. De holdes nede fra å bli en dagsavis. For selv om det sittende Storting var positiv og nylig støttet søknaden deres, setter det byråkratiske Kulturrådet modellert av Arbeiderparti-staten foten ned, uten reell begrunnelse. Man må da spørre, hvilke personer sitter i Kulturrådet som så suverent kan trosse Stortingsflertallet? Hva slags «diktatorisk» demokrati er dette, som nekter opposisjonen like vilkår? Jeg mener forholdet er klart rettsstridig. Samtidig som det belyser, nettopp hva jeg påpeker ovenfor: Aps modell og definisjonsmakt. Udemokratisk forkastelig.

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant