Gjesteskribent

Den mest brutale form for utrenskninger foretas ved å skille ut grupper fra befolkningen, og så drepe dem. En lignende metode er å jage folk på flukt fra et bestemt område, ved hjelp av vold og terror. Vi kaller det for etnisk rensing, mens motivet bak ofte er av religiøs og politisk karakter.

I Midtøsten utføres en betydelig utrensing. Islamister utrydder befolkning fremfor utgravde massegraver etter nazimetoden. Assad-regimet benytter tungt artilleri og sprengstoff mot typisk sivile mål, som boliger, skoler og sykehus. Terroren skaper en strøm av flyktninger.

Poenget med etnisk rensing er å fjerne befolkning. Når flyktninger overføres til Europa blir mottakslandene siste ledd i prosessen, helt uavhengig av intensjonene.     

Herunder følger et spesielt graverende forhold. Og selv om problemstillingen sjelden tas opp til debatt, er det like fullt et relevant tema: Blir politikere i Europa deltagere i etnisk rensing, for å utnytte en mulighet til å skape vekst i egen befolkning?

Asylpolitikken har et sprikende motiv. Og bekymringen blir ikke svekket når man hører uttalelser fra ledende politikere. Fredrik Reinfeldt har sagt det rett ut. Flere av hans uttalelser går eksplisitt ut på å bruke flyktninger til befolkningsvekst i Sverige. Norske politikere er ikke så direkte, men også de jubler over befolkningsveksten.

Når motivet for å ta imot flyktninger, er å øke egen befolkning, blir det en kynisk og umoralsk deltagelse i etnisk rensing. Man må spørre: Fungerer det politiske flertall som utryddelsens forlengede arm?

Politikerne kan skjule kynismen bak flere fasader, blant annet kan de holde frem at det er flyktningene som kommer hit, – det er ikke vi som henter dem ut, men så lenge mottageren signaliserer åpne grenser, og det er en jevn strøm flyktninger som faktisk kommer, er denne typen unnskyldninger og tåkelegging bare et skalkeskjul.

Dersom man ser på asylsakene styrkes mistanken. En som søker asyl og får innvilget søknaden, overføres til en kommune for bosetting. Realiteten er at flyktningene endrer status til borgere. Det skjuler seg en politikk bak politikken, som ellers kalles settlerpolitikk.

En reell flyktningpolitikk ville uten problemer avhjulpet forholdene i de mange provisoriske flyktningleirene. Men det politiske flertall i Europa har valgt å la flyktninger bo i kummerlige leirer, og slik stimulerer politikerne til innvandring og befolkningsvekst.

Når vekselvirkningene blir avslørt og belyst responderer de anklagde med å sette varslerne i gapestokk, mens de selv smører seg tykt inn med vredens deodorant. At den høye moral og godhet ikke er luktfri, må de imidlertid leve med.