Et jubelbrus høres fra Stortinget.

Befolkningen vokser uhemmet!

Byer må rives, bygges og utvides!

 

Noen tente lyset. Håpet blinker i øyne. Riktignok vil olja ta slutt, til pokker med den, men rolig, demografien er vår reddende engel! I vårt lille land kan det snart være 14 millioner konsumenter, og hva er viktigere for land og folk enn kunder som køer?

Og demografene klør seg på haka, og i hodet, for dette kom overraskende. Men ikke på amatørdemografene, de som fikk rasiststempelet i panna, da de allerede for 15-20 år siden fremskrev den aktuelle befolkningsveksten.

Egentlig er det underlig, landet endrer seg, vi legger mye av det vi forbinder med Norge bak oss. Noe lignende har vel ikke skjedd siden Amerika ble kolonisert, uten direkte sammenligning, men det vi hører fra våre høvdinger er smell fra champagnekorker.

 

  • Økonomi må være et grusomt kjedelig tema for mediene når det kommer til det området der man knytter økonomi til befolkningsvekst. Hvorfor? Fordi alle vet land som vokser raskt i befolkning rutsjer utfor stupet. Empirien er ikke hemmeligholdt. Det er allmenn kunnskap. Og det er derfor innvandringen til Europa aldri vil ta slutt av seg selv, for innvandrerne kommer nettopp fra overbefolkede land, som vil bli enda mer overbefolket.

 

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har som kjent en historie der de har bommet totalt på fremskrivninger. Først når det begynte å bli direkte pinlig fikk vi fremskrivninger som er mer i tråd med hva man faktisk kan forvente. Men for sikkerhetsskyld har SSB splittet fremskrivningene i tre ulike scenarioer, der det laveste anslaget er så lavt at de opplyste fortsatt kan argumentere for at befolkningen ikke vokser, det bare ser sånn ut, og mener du noe annet er det fordi du er disponert for rasisme.

 

Med empirien i ryggen tør jeg som amatørdemograf å hevde det høyeste anslaget på 14 millioner, ikke bare er det realistiske, det er sannsynligvis også for lavt, men la oss se litt nærmere på dette anslaget. I 2100 vil den innfødte befolkning utgjøre 4, 3 millioner, resten har innvandrerbakgrunn, med en fordeling på 7, 1 millioner fra ikke-vestlige land, og 2, 6 millioner øvrige.

 

I løpet av 85 år fra nå av kan altså bildet snu seg helt på hodet. Den innfødte befolkning er for lengst i mindretall, mens ikke-vestlige utgjør den desidert største gruppen. Da faller det naturlig å spørre seg hvordan dette fremtidige samfunnet eventuelt vil fungere i hverdagen?

 

Skal man få et innblikk i dette må man ta kjente effekter fra nåtiden og skalere dem opp. Da får vi frem et bilde som vekker berettiget bekymring. Jeg skal ikke bruke plass til å skrive inn hele bildet, men det er aldri dumt å ofre noen tanker på fremtiden.

Før nyttårsaften 2099 feires vil de muslimske gruppene danne et flertall. Og det vil få en dyptgripende betydning, for i praksis vil Norge da være et muslimsk land. Overgangen vil selvsagt strekke seg ut i tid, og kan bli relativt fredelig og demokratisk, men det betyr ikke at det samfunn man ender opp med, er et samfunn vi kunne tenkt oss å leve i. Fremtidige generasjoner vil imidlertid ikke ha det valget, de må leve i samfunnet slik det blir, og kan takke oss for resultatet.

Fundamentalistisk islam har allerede appell i vår tid, og vil nok for lengst stå oppreist som en reell maktfaktor i 2100. Og selv om fundamentalister ikke nødvendigvis er å betrakte som islamister, på linje med terroristene i Islamsk Stat, så er det fra denne delen av de muslimske gruppene terroristene henter nytt blod. Hvordan denne delen av bildet kan se ut om 85 år, er det vel ingen som tør tenke på, iallfall ikke av de opplyste.

Enkelte mener den bølge av terror vi nå ser over Vesten, bare er en krusning i forhold til det som ligger fremfor oss. Jeg håper det ikke skjer. Men jeg kan selv ikke med den aller beste mening se hvem som skal forhindre det, dersom nåværende politikk ligger fast og videreføres.

Politikere som vil være av format forplikter seg nærmest til å være fremsynte. Mange politikere skuer gjerne inn i fremtiden, og advarer på det sterkeste mot illevarslende utviklinger, ikke minst innenfor klima og miljø. Prat om fremtidens generasjoner kan få tårer frem i øyekroken, selv på maktpolitikere. Så hvorfor er de så blinde når det kommer til fremtidsutsikter knyttet til demografi og sosiale samfunnsforhold?

Med de fremskrivninger som selv skoledemografene nå tør legge på bordet, må det betraktes som absurd utopi å tro man på ubestemt tid kan bite seg fast i en liberal kulturtradisjon. Edruelige og ansvarsfulle politikere ville derfor ikke drukket champagne, og holdt takketaler til seg selv, men iverksatt tiltak for å snu utviklingen.

Ytterdøra har lenge stått åpen til Det norske hus, og det både til glede og skrekk. Skal vi sikre en inkluderende, trygg og broderlig fremtid, kort og godt et levedyktig fellesskap for innfødte og innvandrere, må vi erkjenne at døra faktisk må lukkes, uansett hvor egoistisk, smertelig og opprivende det måtte oppleves.

Politikerne kan rett og slett ikke lenger la seg synke ned i komfort og gode intensjoner, velmente tanker, teoretiske ideer og virkelighetsflukt, for tidsvinduet, der man fortsatt kan påvirke fremtiden, lukkes snart.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂