Kommentar

Når det blir tydelig for enhver at vi i Norge ikke er i nærheten av å ha noe som kan kalles for eksempel boligpolitikk eller infrastrukturpolitikk (listen kan gjøres mye lenger), går det etterhvert opp for den som kan tenke selv at alt dette fraværet er knyttet til en manglende bevissthet om befolkningsøkningen — uten historisk sidestykke som den er: I øyeblikket har vi den tredje høyeste i Europa etter småstatene Luxembourg og Kypros.

For å bruke Gjørv-kommisjonens uttrykk kan man kanskje si at denne til en viss grad er forstått på et intellektuelt plan, men uten å være ordentlig tilstede i bevisstheten. For av og til kommer det jo nyhetsoppslag om at det er blitt flere innbyggere i hele landet, eller i denne og hin kommune, men derfra til en dypere erkjennelse av fenomenet er det et langt lerret å bleke.

Vi vet naturligvis hva det skyldes. For det ovennevnte fraværet av politikk skyldes opplagt at vi ikke er i nærheten av å ha noen offentlig samtale — i den tvungne kosens rike kanskje heller ikke nevneverdig privat samtale — om pågående eller fremtidig befolkningsvekst. Det som aldri er et konversasjonstema i dannet selskap, kan vanskelig bli et politisk sådant.

Gårsdagens radiooverførte debatt fra Litteraturhuset om boligpolitikk var av og til i ferd med å bli et hederlig unntak, men lell. Og slik er det gjerne hver gang man ser antydning til reell diskusjon. Angsten for overhodet å kunne bli gjenstand for den fjerneste assosiasjon til noe breiviksk, tar overhånd. Så veien er kort til sanden man stikker hodet i.

Da Statistisk Sentralbyrå (SSB) i fjor la frem det som egentlig var sensasjonelle befolkningsprognoser for resten av århundret, skjedde det på et tidspunkt da de fleste, document’ere inkludert, blir mer opptatt av sommerlige sysler. Og i løpet av den ene måneden som gikk før den nasjonale katastrofen tok oppmerksomheten vekk fra alt annet, ble fremskrivningene knapt analysert.

Selv grep vi ikke fatt i dem før i slutten av august. Og det høyeste scenariet viste altså at Norges innbyggertall kunne nå utrolige 12,4 millioner i 2100, som gjengitt på vår temaside med nøkkeltall for befolkning og innvandring.

Det spørs vel om det ikke er massemorderens skyld at noe lignende skjedde i år også. Da SSB kom med nye befolkningsprognoser den 20. juni, var man akkurat ferdig med temaet rettspsykiatri i sal 250 i Oslo tingrett, og partenes sluttprosedyrer stod for tur. Siden kom sommerferien, og tallene gakket hen til glemselens rike. Men henter man det høyeste scenariet frem derfra, viser det altså at det i løpet av det siste året er oppjustert med en ekstra million til 13,4 millioner i 2100.

Tretten millioner. Fikk noen det med seg?

Helt riktig er det ikke å si at prognosene ikke fikk noen pressedekning. Lokalavisen Bergens Tidende nevnte som snarest de tretten millionene, men innfallsvinkelen til historien var at man kunne forvente 400.000 «bergensere» i 2040. Den halvt vernede bedriften Dagsavisen ignorerte det høyeste scenariet, men poengterte under den noe forvirrede overskriften «En halv million innvandrere» at hver femte borger vil være innvandrer i 2050 — da man som vanlig ikke regner med etterkommere uten norske aner. NTB-meldingen som nevnte de tretten millionene, ble ikke gjengitt av mange.

Den beste dekningen ble kanskje gitt av VG, som hadde fått en statsråd til å erkjenne at befolkningsveksten blir «krevende», og at integrering er en «utfordring». Tenk det! Dette er altså state-of-the-art innen politisk tenkning omkring en forespeilet befolkningsvekst som nesten er ufattelig, selv for de moderate anslagene. Men hva hjelper dette så lenge nyheten ikke gir noen resonans i form av offentlig debatt? Ingen grep jo fatt i et tema som opplagt er interessant: en omkalfatring av Norge i løpet av noen tiår, ledsaget av en utrolig politisk passivitet.

Hvordan er det så SSB selv oppsummerer sine tall?

Jo, de fremhever at veksten frem mot seks millioner innbyggere ifølge mellomalternativet man regner som mest sannsynlig, og som avisene helst viser til, vil gå raskt — dvs. at det vil skje i 2029, altså atten år etter at man rundet fem millioner. Men så legger man til grunn at veksthastigheten avtar kraftig: den sjuende millionen antas rundet i 2063, trettifire år etter den sjette.

Til VGs fortjeneste må det sies at de fikk frem at SSB legger til grunn at nettoinnvandringen går kraftig ned om noen få år. Man forventer nemlig at innvandrerne vil ha større tilbøyelighet til å utvandre (til Somalia eller Litauen?) enn den opprinnelige befolkningen, til tross for at sistnevnte har hatt negativ nettoinnvandring i årevis.

Lyder det rimelig?

Nå skal det sies at SSB tar forbehold om at omfanget av den fremtidige innvandringen er heftet med stor usikkerhet. Og som seg hør og bør har de utarbeidet et høyalternativ. Vi har tidligere kritisert statistikkmyndighetene for at høyalternativet egentlig ikke er høyt, gitt at det har vært det mest treffsikre hittil, noe Oslo kommune i praksis også har gjort ved å legge høyere tall til grunn enn mellomalternativet.

Er det annerledes denne gangen?

Vel, henter man ut de høyeste forespeilede nettoinnvandringstallene assosiert med befolkningsprognosen, ser man riktignok først et lite byks oppover i forhold til det registrerte tallet i 2011, men den gjennomsnittlige nettoinnvandringen de siste fem årene — noe over 42.000 — er altså høyere enn gjennomsnittet SSB legger til grunn for hele perioden 2012-2100 — ca. 40.700.

Så hvordan kan SSB være så brennsikre på at det høyest tenkelige for fremtiden er lavere enn de siste fem års observasjoner? Er det ikke slik at vi i praksis har fraskrevet oss muligheten til å bestemme hvor mange som kommer til riket? Og er ikke Norge en øy av velstand i en alt annet enn problemfri verden?

Det offisielle Norge mangler altså forestillingsevne til å tenke seg at innvandringen fortsatt kan øke, og det mangler evne til å drøfte — eller planlegge i samsvar med — en befolkningsøkning som uansett blir formidabel. Av intellektuell feighet og uredelighet går vi med ryggen mot en fremtid vi ikke engang forstår. Vår mentale tilstand er et permanent 9. april.