Kommentar

Jonas Haugsvold gjør et hederlig forsøk på å trenge inn i mystikken omkring medienes anstrengte forhold til kunstnere som Lars Vilks. Mysteriet består i at det åpenlyst er den antidemokratiske og voldelige reaksjonen på Vilks’ tegninger, og ikke hans kunst, som utgjør det politiske problemet. Så hvorfor sitter det så langt inne å støtte ham? Hvorfor kritiserer mediene Vilks mer enn folk som både slår ihjel, og dessuten mener at hele ideen om Menneskerettigheter, herunder full ytringsfrihet og trosfrihet, er en stående fornærmelse mot deres ideologi?

Det kan være at forklaringen ikke ligger i det åpenlyst rasjonelle, men i mer lokale, politiske hensyn. Kort fortalt kan man velge mellom to fortellinger. Den ene er smertefull og falsk; den andre er enda mer smertefull men til gjengjeld empirisk sann.

Falsk kronologi

Den falske historien sier at kritikken av islamismens voldelige program er skyld i islamismens vold. Kritikk av terror gjør mennesker til terrorister. De som anklager profeten for å legitimere vold, er årsaken til den volden som rettes mot dem i profetens navn. Dette er alt sammen kronologisk selvmotsigende, selvfølgelig. Men konklusjonen er til gjengjeld behagelig: Bare ti stille, så ordner alt seg. Den som peker på problemet er problemets egentlig årsak. Taushet skaper fred. Konflikt er alltid meningsløst. Man må gi og ta underveis. Av hensyn til freden kan man gi fra seg litt frihet. De som motsetter seg dette er de sanne provokatører, og en stående trussel mot freden og den gode hverdagen. De må bekjempes, av hensyn til alles beste.

Reaksjonær kamp

Den empiriske historien viser at islamismens voldelige program er mye eldre enn Lars Vilks’ tegninger, liksom terroren har stått på i generasjoner. Den viser også at 57 medlemsstater i FN er motstandere av Menneskerettighetene, og arbeider aktivt, via en organisasjon som OIC, for å underminere dem i Vesten. Denne anstrengelsen er heller ikke utløst av Lars Vilks, men av et ønske om politisk dominans. Hvis ideen om universelle Menneskerettigheter sprer seg til deres egne land, vil den herskende klassen i disse landene bli veltet, ettersom den politiske makten der er helt uten noe folkelig mandat. OICs medlemmer kjemper en eksistensiell kamp for egen overlevelse mot Vestens ideer. Det er derfor de angriper disse ideene med alle tilgjengelige midler. Terroren mot vestlige medier og kunstnere er et av disse midlene. Ikke bare fordi det påfører vestlige medier selvsensur, men også fordi det forsterker splittelsen i den vestlige opinionen. Når den er tilstrekkelig splittet vil den være mindre effektiv, og åpne et rom hvor OIC kan vinne gjenlyd for deres agenda mot de universelle menneskerettighetene.

Stedfortreder

Når dette er klart, hvordan kan vi så forstå den vestlige opinionens allianse med OIC i disse spørsmålene? Kanskje skal vi trekke blikket tilbake fra OIC og se på våre egne samfunn først. Vestlige demokratier er politisk splittede, i motsetning til OICs diktaturer, som er ettpartistater. I Vesten kjemper ”venstre” mot ”høyre”, blåfargen mot rødfargen. Denne lokale maktkampen kan godt føres ”ved stedfortreder” som en kamp mellom hvite postkolonialister (”høyresiden”) og ikke-vestlige, historiske ”ofre” for samme gruppe. En slik historisk-moralsk narrativ hviler trygt i det moralsk riktige, idet den jo etterstreber opphevelsen av en kronisk urettferdighet. Kampen mot Lars Vilks består derfor i at han først blir kategorisert politisk på ”høyresiden”, som en ”aktivist”. Han blir først av alt ribbet for sin nøytrale status som kunstner. Dernest blir han kjedet sammen med den historiske urettferdigheten, på overgripernes side. På den måten oppnår ”venstresiden” en mobilisering av et ikke-vestlig og anti-rasistisk resentiment mot ”høyresiden”, med Lars Vilks som stedfortredende symbol. Det er altså ikke først og fremst tegningene man har noe imot. Det er det at han trigger et ressentiment (ønsket om historisk rettferdighet) som gjør at han ”kan brukes” til et spesifikt formål (agitasjon).

Intern krig

Det behøver ikke være slik at ”venstresiden” egentlig hater religiøs satire, eller at de virkelig føler solidaritet med islamismens barbari. Slett ikke. I bunn og grunn, på tomannshånd, vil formentlig alle medlemmer av den vestlige venstresiden være helt enig med alle de selv foraktfullt omtaler som ”islamkritikere”. ”Islamkritikken” er jo bare venstresidens egen ateistiske kritikk av kristendommen anvendt på islam. I substans er det derfor ingen saklig konflikt mellom høyre og venstre i dette spørsmålet. Men nettopp konflikten mellom høyre og venstre er selve motoren i parlamentarismen og den politiske mobiliseringen.

Venstresiden mobiliserer mot høyresiden ved hjelp av forskjellige symboler, og islamkritikken, herunder religionssatiren, er blitt innrullert som en del av dette skytset. (Høyresiden anvender sosialismen, og alle dens diktaturer, på samme måte mot venstresiden.) Man slåss om den historiske sannheten og den politisk bærende narrativen. Dette må være det politiske dramaets essens.

Allianse

muftien.jerusalem

Foto: Allianser er ikke noe nytt i historien. Muftien av Jerusalem, Haj Mohammed Effendi Amin el-Husseini, allierte seg med Nazi-Tyskland for å knekke det fremvoksende Yishuv, den jødiske nasjonalstaten. Hussein ble etterfulgt av og fortrengt av PLO. Det er mulig å se venstresidens ukritiske aksept av den palestinske frigjøringskampen som en parallell til dagens allianse med islamister og forsvar for muslimer, mot jøder. Det er vanskelig ikke å se kampen mot ytringsfrihet i sammenheng med kampen mot jøder. Se note fra en.wikipedia.org:

Kampanjen og uviljen mot Vilks handler med andre ord slett ikke om Vilks, men om å bruke ham som middel til å mobilisere en opinion, og påvirke fortolkningen av begivenheter i verden, på en måte som virker livgivende på den politiske venstresiden. Ved hjelp av hatkampanjene mot Vilks og ”islamkritikken” har venstresiden skapt seg en ny identitet, etter tapet av sosialismen. Nå står de opp for de undertrykte (herunder Vilks angrepsmenn) mot verdens undertrykkere (som Vilks blir kategorisert sammen med). I kampen for historisk og sosial rettferdighet har de alliert seg med det islamismens krig mot Menneskerettighetene. Selv om det kan virke paradoksalt, er dette ikke desto mindre en direkte fortsettelse av den tidligere alliansen med kommunismen. Samme begrunnelse, og samme slags partner.

In the lead-up to the 1948 Palestine war, Husseini opposed both the 1947 UN Partition Plan and King Abdullah‘s designs to annex the Arab part of British Mandatory Palestine to Jordan, and, failing to gain command of the ‘Arab rescue army’ (jaysh al-inqadh al-‘arabi) formed under the aegis of the Arab League, formed his own militia, al-jihad al-muqaddas. In September 1948, he participated in establishment of All-Palestine Government. Seated in Egyptian-ruled Gaza, this government won a limited recognition of Arab states, but was eventually dissolved by Egyptian president Gamal Abdel Nasser in 1959. After the war and subsequent Palestinian exodus, his claims to leadership, wholly discredited, left him eventually sidelined by the Palestine Liberation Organization, and he lost most of his residual political influence.[13] He died in Beirut, Lebanon, in July 1974. Husseini was and remains a highly controversial figure. Historians dispute whether his fierce opposition to Zionism was grounded in nationalism or antisemitism or a combination of both.

Les også

-
-
-
-