Kommentar

USA gjennomgikk det de kaller en «cultural war» på 90-tallet, hvor særlig universitetene ble arnested for identitetspolitikk og rettighetspolitikk knyttet til minoriteter, med vekt på kjønn og etnisitet. Hadde Norge fulgt bedre med ville vi vært bedre forberedt på spørsmålene når de dukket opp i Norge 10-15 år senere.

Cultural war vekker ikke noen gode assosiasjoner. Den er preget av stor avstand og bitterhet.

Kulturkrigen har rullet videre. Nye elementer har kommet til. Campus, som tidligere var arnested for akademisk frihet, skal i dag være et sted fritatt for konflikter. De nye stikkordene er:

”Triggeradvarsler”, ”mikroaggressioner” og ”sikre zoner” hedder de nye våben i denne episke strid om ord, som af nogle kan opfattes som aggressive, sårende eller nedladende.

Jyllands-Postens Jørgen Ullerup beskriver en utvikling som på mange må fortone seg meget uamerikansk. Men når det får så lite oppmerksomhet i Europa, er det fordi en tilsvarende aggressiv intoleranse er det neste logiske skritt i den utvikling vi er inne i? Mange vil endog si at det i Europa ikke bare er universitetene, men hele samfunnet som allerede praktiserer denne form for politisk korrekthet.

Det er likevel noe med rasjonaliteten og begrunnelsen man bruker i USA for å eliminere uønskede meninger, som burde vekke interesse. På overflaten er den preget av hensynsfullhet, et ønske, nei, et krav, om å skåne, om å bli skånet.

wesleyan.college.sleepwalker

Foto: På det prestigefyldte Wellesley College for kvinder i Massachusetts flød vreden over, da en kunstner udstillede en skulptur af en mandlig søvngænger i en af universitetets haver.
Søvngængeren er klædt i underbukser, men virker mere fortabt end truende og udstråler ikke noget seksuelt. Alligevel foretog studerende en underskriftindsamling for at få fjernet værket, fordi den halvnøgne statue var »en kilde til ængstelse og frygt, fordi den kunne udløse tanker om seksuelle overgreb«. Statuen blev ikke fjernet, men blev i maj vandaliseret med gul maling. JP.dk.

 

I Europa er man opptatt av retten til ikke å bli krenket, men USA ligger et skritt foran: Man har rett på å bli skånet. Her gjelder det ikke bare Muhammed-tegninger.

Retroaktiv skåning

Ett hensyn som er helliggjort er beskyttelse av dyr. En rettighet er noe som er hevet over diskusjon. F.eks kan en elev finne grunn til å anmelde en lærebok hvor det står om den russisk forsker Pavlovs forsøk med hunder. Forsøkene er kjent i psykologien som pavlovsk refleks. Men studenten leser noe helt annet. Han ser dyremishandling.

Det er noe av det samme som skjer når det juridiske fakultet ved Stockholm Universitet fjerner alle de gamle professorene som henger på veggene. De er dead white males. Dette er direkte importert fra USA, der uttrykket dead white males er synonymt med en vestlig, hegemonisk tradisjon.

Det er tilløp til samme tenkning i Norge, når fortalerne for det nye Norge beklager at vi har hatt et til nå homogent samfunn. Heldigvis har utlendingene kommet oss til unnsetning og gitt oss en ny sjanse.

Også vi kan bli frelst.

For at det nye regnbuefolket kan få bekreftet sin tro må det finnes noen syndebukker. Disse fyller flere funksjoner: De beviser at det er en synder blant oss. Hvis han avsløres og utstøtes kan harmonien få en sjanse.

Historiske benpiper

Tilfeldigvis er det enten hvite kristne menn eller jøder som tildeles rollen som syndere. Det gir prosessen et ubehagelig skjær, som det gjelder å skjule. Ikke slik at rollene dempes, men de må pakkes inn, slik at ikke de historiske benpipene stikker ut.*

Boikotten av Israel, Boycott, Disinvest and Sanctions, BDS, er et eksempel: Når denne bevegelsen har programfestet palestinernes Right of Return forstår man at det stikker noe under. Det handler ikke om tostatsløsning eller rettferdighet i noen realistisk betyding av ordet, men ødeleggelse av den jødiske staten.**

Under dekke av et aktverdig formål kan man likevel støtte BDS. Mediene fungerer som lojale mikrofonstativ. I anti-Israel-frontens kjølvann ser man at jødehatet stikker frem.

Kall det noe annet

Mangel på kritikk gjør at mediene er med på seilasen. Ett tegn er at de tar inn direkte jødefiendtlige innlegg. En av de verste er Dagsavisen. En Thor Krefting Nissen var kraftig irritert over at Israels ambassadør Raphael Shutz imøtegikk Amnestys kritikk av Israels krigføring. Det er lov, men så skriver han:

Schultz (red.: han heter Schutz) løgnaktige uttalser blir ikke mer sanne om han gjentar de gang på gang. Imidlertid ser det ut til at Raphael Schultz ønsker å gå sitt store forbilde Joseph Goebbels en høy gang, og hans 2 berømte ordtak: Du kan si en løgn en gang og ingen vil tro deg, men hvis du repeterer den tilstrekkelig nok ganger vil den bli en sannhet. Det andre ordtaket fra Goebbels er: Jeg er sannheten. Sannheten -det er meg.

At dette passerer edruelighetstesten i det gamle Arbeiderbladet sier noe om en glidebevegelse. Her passer kriteriene de selv anvender om radikalisering på høyrefløyen: Man slipper til meninger som sprenger rammene for anstendig debatt og dermed endres debatten og tar en annen retning. Det er ikke mulig å late som og være i god tro. Tendensen har vært tydelig lenge. Nå tyter det ut. Kreftings innlegg er klart antisemittisk, og han forsøker ikke engang å skjule det, men snakker åpent om «jøde». Krefting har 240 innlegg i nyemeninger.no.

Alliansen

Hvis man tolererer slike meninger er det mye annet man heller ikke «ser». Den amerikanske professoren Richard Landes kaller det alliansen mellom the Global Jihadi Right (GJR) and the Global Progressive Left (GPL). Det er fiffige begreper. Det globale jihad er opplagt et ytre høyrefenomen. Les Hamed Abdel-Samads glimrende Den islamske fascismen. Han demonstrerer med letthet at islamismen hører hjemme på ytterste høyre fløy. Den er også historisk forbundet med fascismen.

Det finnes i dag både et voldelig og et ikke-voldelig jihad. Den ikke-voldelige fungerer som rekrutteringssentral for den voldelige. Når vestlig establishment er frenetisk opptatt av å fortelle oss at IS kun er ekstremister uten forbindelse med islam, løper de jihads ærend. Når de nekter å anerkjenne global jihad som en trussel mot friheten, løper de jihads ærend. Israel og jøder generelt er de fremste til å erkjenne trusselen, for de er utpekt til offerlammet i jihads eskatologi. Selv disse elementære fakta liker ikke medier og poliltikere å snakke om. Det åpner opp for en annen fristelse: Å la Israel seile sin egen sjø. Den prosessen er allerede i gang. Men da må det fremstilles som det er jødene som er blitt umulige og velger selvdestruksjon. Den fortelling har vestlige medier begynt på for lenge siden. Derfor er Bibi Netanyahu desperat: Uansett hva han sier og gjør så ender han opp som den slemme.

Prime Minister Benjamin Netanyahu of Israel said on Sunday that his country faced “an international campaign to blacken its name” based not on his policies toward the Palestinians but “connected to our very existence,” likening the mounting boycott movement to anti-Semitic “libels” of previous eras.

Saker som fremmer «Saka»

Richard Landes bruker uttrykket islamist cogwar practises, og man forstår umiddelbart at dette er det samme som venstresidens bruk av «saker» for å verve medlemmer, skape en opinion som har en underliggende agenda man ikke vedkjenner seg, men som ruller frem så lenge ingen aktivt avslører den.

Netanyahu uttalte seg i forbindelse med at de palestinske selvstyret, PA, forsøkte å få Israel ekskludert fra FIFA. Det mislyktes. Men Netanyahu følte at den virkelige agendaen ikke ble eksponert eller beseiret. Den vil komme igjen. Derfor følelsen av å kjempe mot vindmøller.

“It is important to understand that these things do not stem from the fact that if only we were a little nicer or a little more generous that anything would change,” the prime minister said, according to a statement released by his office, “because this campaign to delegitimize Israel entails something much deeper that is being directed at us and seeks to deny our very right to live here.”

Vestlige mennesker må forstå at den samme trusselen er rettet mot dem. Også de blir fortalt at hvis de bare var litt hyggeligere og vennligere ville det nye samfunn gå seg til, eller oppstå. Hvis ikke det skjer, er det vår egen skyld. Det er våre egne ledere som forteller oss dette. Det gjør at mange føler seg maktesløse. Men man må ikke lytte til disse tonene.

I den globale jihads tidsalder er ordet et mektig våpen. Spørsmålet er om vi tør bruke det.

 

 

*En detalj: Når den norske forfatteren Cornelius Jakkheln kommenterer Houllebecqs roman Underkastelse, sier han at Frankrike er inne i en «omveltning» som bl.a. gir seg utslag i at jøder reiser «tilbake» til Israel. Det lille ordet skal kamuflere at franske jøder ikke lenger tror de har en fremtid i revolusjonens hjemland. Det som skjer må gjøres «naturlig».

** The founding document of the Boycott, Divestment and Sanctions movement includes a reference to Palestinian refugees’ right to return to their homes inside Israel proper, and some of its leaders call for a single state between the Mediterranean Sea and the Jordan River. Most Israeli Jews, as well as many outside experts, see either such a one-state solution or the return of all refugees and their descendants as a demographic death warrant for Israel as a Jewish state, which is how it was founded in 1948.

Dette skriver liberale New York Times om BDS, men går så over til å gjengi israelske politikere og kommentatorer som mener man må ta boikottkampanjen mer alvorlig og endre okkupasjonspolitikken. Det første er riktig. Men på hvilke premisser?