Kommentar

Det er hevdet at pennen er mektigere enn sverdet. Et budskap politikere og journalister synes å tolke dithen at man bør utruste seg med penner i en sverdkamp.

Don’t bring a knife to a gunfight, er det imidlertid noe som heter. Enda mindre hensiktsmessig er det vel å ta med seg en penn i kamp mot militante med maskingevær og rakettdrevne granater.

«Våre blyanter er sterkere enn deres kalasjnikover», ble det likevel skrevet på store blyanter under søndagens massedemonstrasjon i Paris mot de nylige terrorhandlingene der (eller krigshandlingene, som red. mer treffende har betegnet dem).

«Blekk skal renne, ikke blod», lyder et annet av slagordene i Frankrike.

ALTERNATIVE CROPMembers of the French p

En vidunderlig tanke, men når alt kommer til alt, var det blodet som rant i lokalene til Charlie Hebdo. Blekket rant ikke lenger. Illustratørene var tross alt slaktet.

«Liberté–Barbarie 0–12» prydet forsiden til det franske sportsmagasinet L’Equipe torsdag. Overskriften sjokkerer fordi den gjør noe så uvanlig som å formidle en uvelkommen sannhet. Slikt er sjeldent blant politiske journalister. I deres kretser betinges sannheten av det som oppfattes som ønskelig.

Et nærmest samlet europeisk pressekorps har dermed løpende erklært at barbariet skal bekjempes med ytringer.

En forbausende vidt utbredt vrangforestilling er nemlig at hard makt uten videre kan stanses av myk makt, rett og slett fordi det hadde vært å foretrekke at verden fungerte slik.

Gjennom ensidig fokus på ytringer – som allerede foreligger – kanaliseres responsen vekk fra konkrete tiltak, enten det er skjerping av straffenivået, betydelig styrking av politi og etterretning, reduksjon av muslimsk innvandring eller en klar definisjon av hvem fienden er.

Var det noen som virkelig tok i bruk ytringer mot islamofascisme, så var det de modige menneskene i redaksjonen til Charlie Hebdo. Nå er de altså døde. Ytringene deres kunne ikke forsvare dem mot vold. Andre virkemidler må til mot den slags. Det er på høy tid å slutte å late som noe annet.