Kommentar

Erna Solberg og hennes regjering er i tre uker blitt presset til veggs av to små sentrumspartier som har hatt en smilende Jonas Gahr Støre i ryggen.

Offisielt har begrunnelsen vært at de to blåblå savner parlamentarisk flertall. De må derfor komme til enighet med KrF og V.

Men reelt er det som har foregått noe helt annet. Et rått spill for å delegitimere regjeringen og gjøre den svak og tannløs.

Dessverre lykkes medier og venstresiden altfor godt, fordi regjeringspartiene ikke helt tror på seg selv.

Til tross for at de er blitt hamret og hamret i flere år, forstår ikke Høyre og Erna Solberg hva som foregår. Siv Jensen har mange arr på sin politiske kropp, men har valgt å satse på taburettene. Hun lar pressen rive Christian Tybring Gjedde i filler.

Det er dårlig politikk.

Før de to partiene forstår at de må legge opp en motstrategi til kampanjen mediene og Ap og venstresiden fører mot dem, vil de ikke lykkes. Da er nederlaget om tre år garantert.

Det vil ikke bare bli et vanlig politisk skifte, men en fremstilt som en triumf, som en beseiring av alle «motkrefter».

Erna Solberg og Siv Jensen må forstå at det ikke er de som definerer hvem de er, hvis de andre bestemmer seg for å fremstille dem som noe helt annet.

Jonas Gahr Støre snakker mye og gjerne om at Norge er et tillitssamfunn, at tillit er den viktigste sosiale kapitalen. Da ordet sammenhengskraft dukket opp i dansk debatt var det høyrefløyen som oppfant det for å vise hva som holdt på å gå tapt med innvandringen. Gahr Støre beveger seg på et ideelt plan, slik det bør være og kan proklamere tillit.

En ting er at det er lite tillit mellom grupper og ulike mennesker i det nye Norge, det er nok å minne om førsteamanuensisen på Politihøgskolen som ga opp Grorud etter å ha forsøkt å få venner – i ni år.

Tilllit

Noe annet er tillit i politikken. Den er fortsatt preget av innfødt norske. Skulle ikke det tilsi en høy grad av tillit? Men man må ikke forveksle tillit med konsensus.  Tillit er noe annet. Tillit forutsetter en viss grad av respekt for den andres integritet. Den må bygge på en viss grad av gjensidighet. En slik respekt viser ikke venstresiden. Den vil ha det hele, som man sier på dansk. Deres versjon av politikken er ekskluderende; det finnes ikke andre.

Derfor blir de andre karikert og bakvasket. De slipper ikke til med hva de står for og mener.

Når regjeringen later som den ikke forstår hva som foregår, sitter den på oppsigelse. To ganger har den forsøkt å kutte i pressestøtten, med fattligslige 50 mill. Begge ganger har den gitt etter for KrF og V som har kunnet fremstå som pressefrihetens forsvarere.

Hvor mange aviser er det som forsøker å forstå hva regjeringen vil, og kritiserer den ut fra dens egne premisser? Dagens Næringsliv, et stykke på vei, men heller ikke næringslivets avis tør å analysere det ideologiske hegemoni og dets praksis i sin fulle bredde.

Regjeringen klarte heller ikke stå ved ønsket om å fryse NRK-lisensen. På Marienlyst har de en medial Pentagon som får 5,5 milliarder for å presentere regjeringen i et så dårlig lys at lyttere og seere mener de faller for eget grep.

Tungpustet

Man blir tungpustet av å gå i motbakke. Erna var gjest i Søndagsavisen hos Gry Blekastad Almås: hun får spørsmål som tar sikte på å sette henne fast eller få henne til å be om unnskyldning, beklage, angre seg og innrømme at de har gjort feil.  Erna er flink til å snakke, men man har hører at hun blir tungpustet av mangel på ekte samtale, av mangel på respons. På den gjennomførte negativiteten. Blekastad Almås hører ikke på hva landets statsminister svarer. Hvis Erna har et poeng blir det ignorert, og neste skudd fyres av.

Slik har det vært siden valget: Mediene skulle ha revansj, på vegne av Makta.

Erna er et vennlig, charmerende menneske. Det er lett å like henne. Men hun kommer ikke til sin rett når hun hele tiden blir kjørt til veggs. Hun kommer til å bli utslitt av dette kjøret.

Imens smiler Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide bredere og bredere. De tror suksessene er deres bedrifter. De kan bli skuffet ved neste korsvei. Eksemplet SV bør gi dem en forsmak på hva som venter hvis de blir haleheng til Gahr Støre.

Naivitet

Hvor kommer de blåblås naivitet fra? Politikk er en kontinuerlig skole. Budskapet burde trengt inn: De røde handler ikke i good faith, de behandler de blå ut fra bad faith. Hvorfor? Fordi politisk korrekthet, multikulturalisme og sosialisme er ideologisk på en måte som hverken konservative eller liberalister forstår. De fatter ikke at sverting av motstanderen, argumentasjon via stedfortreder, karikering, forstillelse og fortielse er deres modus operandi. Det er slik de driver politikk.

En grunn til dette er deres demokratiske underskudd. De vet at politikken de fører ikke har flertall i folket, og ikke ville få tilslutning hvis den ble avkledt. Det gjelder om å holde motstanderen i vånde for at han ikke skal få samlet seg. Det gjør man ved en kontinuerlig shock and awe, hvor regjeringen mister fotfestet.

Spillet er ikke rocket science. Det er fullt ut begripelig, men det krever at man tar et steg til siden og ser på det med distanse.

Dessverre ser det ut som om regjeringen i stedet lar seg mose.

En historisk sjanse til å endre kursen blir forspilt.