Sakset/Fra hofta

En nylig dom fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg slo fast at Sveits handlet menneskerettsstridig da en afghansk barnefamilie skulle sendes tilbake til Italia uten at det først var gitt spesifikk garanti om at den ville bli tatt godt nok hånd om.

I lys av dommen besluttet Danmark å stanse retur av asylsøkere til Italia, slik Dublin-forordningen gir adgang til.

Sveits har imidlertid til hensikt å fortsette med det, sier Mario Gattiker, direktøren for det sveitsiske utlendingsdirektoratet, i et intervju med Zürich-avisen Tages-Anzeiger – en av de største i landet.

Gattiker konstaterer at asyltilstrømningen krever et europeisk samarbeid – som praktisk talt ikke finnes:

I går reddet et sveitsisk fartøy 103 flyktninger fra å drukne i Middelhavet. Hvordan virker slike nyheter på Dem?


Det gjør inntrykk på meg. Og det minner meg på hva vi må gjøre. Alle europeiske land må samarbeide for å bedre flyktningesituasjonen.

Den politiske reaksjonen i Danmark er resultat av en tolkning av Strasbourg-dommen, fremhever den sveitsiske utlendingsdirektøren. Men Sveits forandrer ikke politikk som følge av dommernes kjennelse:

Dette samarbeidet fungerer ikke godt. Det har en dom i Menneskerettsdomstolen nettopp vist. Sveits får bare sende asylsøkerfamilier tilbake til Italia når det er sikkert at de får menneskeverdig innkvartering.

Dommen fra Strasbourg peker på svakheter i det italienske asylsystemet.

Danmark har kunngjort at landet ikke lenger kommer til å returnere familier til Italia. Hva med Sveits?

Vi leser dommen annerledes. Hvis Italia garanterer barnevennlig innkvartering, kan vi fortsette å sende familier tilbake dit.

Gattiker skisserer hvordan bedre forvaltning er svaret på dommen, snarere enn en ny politikk:

Dette høres byråkratisk ut. Hvordan forholder De Dem til denne dommen?

Vi er allerede i kontakt med Italia. Målstørrelser er en effektiv og pragmatisk metode.

Hva betyr pragmatisk?


Det er tenkelig at Italia igjen ikke bare forteller oss hvilken region asylsøkerne sendes til for å innkvarteres, men også hvilken innkvarering det er tale om. Italia kunne lage en etterprøvbar liste over familievennlige innkvarteringer.

Ville det ikke også være pragmatisk å behandle famlienes asylsøknader i Sveits, istedenfor å sende folk tilbake til en ny byråkratisk prosedyre i Italia?


Dette ville underminere Dublin-systemet, og det vil vi ikke.

Stilt overfor den åpenbare innvendingen, antyder Gattiker indirekte at den høye tilstrømningen ikke vil vare evig. Han tror det neppe selv.

Beviser ikke domstolskjennelsen fra Strasbourg ettertrykkelig at Dublin-systemet har strandet?

Dublin-systemet er for tiden gjenstand for en stresstest, utløst av det ekstraordinært høye antallet personer som kommer til Sør-Italia. Selv om Dublin-systemet ikke er perfekt, er det prinsipielt rett, for det garanterer alle at asylsøknader behandles.

Tilbakeholdenheten med å forandre en uholdbar situasjon, ser ut til å skyldes frykt for enda verre konsekvenser av å foreta seg noe:

I Sveits forlanger kritikerne at landet trer ut av Dublin-systemet.


Det ville være det verste alternativet. Da ville Sveits erstatte Europa som asylland.

Sveits tar allerede inn et uforholdsmessig høyt antall asylsøkere.


Siden Dublin-systemet trådte i kraft, har Sveits kunnet returnere 20.000 asylsøkere til landene hvor de først hadde søkt.

Igjen settes fingeren på Italias manglende registrering og på ineffektiviteten i det europeiske samarbeidet. Strategien synes å være å sjangle videre omtrent som nå, og avstå fra å påta seg større forpliktelser.

Apropos antall: Tallene viser også at Sveits i år får sendt langt færre asylsøkere tilbake til Italia enn i fjor.

De rundt 140.000 menneskene som er kommer over Middelhavet til Italia i år, har stilt landet overfor store problemer. Det er mange flyktninger Italia ikke har vært i stand til å registrere. Dette gjør det vanskelig for oss å returnere asylsøkere dit.

Har statsråd Simonetta Sommaruga makt til å forlange forbedringer av Dublin-systemet?

Sveits kan uttale seg som assosiert medlem, men landet er ikke fullt medlem av forordningen.

Hun krever for eksempel en aksjon for å avlaste statene med størst belastninger.

Justis- og innenriksdepartementet bad i oktober Europakommisjonen om å utarbeide en handlingsplan.

Dreier det seg om en fordelingsnøkkel som ville fordele asylsøkerne jevnere mellom statene?


Det er enighet om at Middelhavslandene trenger avlastning. Diskusjonen om en fordelingsnøkkel er satt i gang. Men det behøves flere år før en slik kan tre i kraft. Dublin-reglene gir allerede adgang til frivillige tiltak.

Som for eksempel?

At land frivillig kan ta imot flere asylsøkere. Det kunne for eksempel gjøre en mer storsinnet familiegjenforening mulig. Dette forutsetter imidlertid at Italia oppfyller sin forpliktelse til å registrere alle personer som kommer.

Vil Sveits delta i noe slikt?


Det avhenger av de politiske beslutningstagerne.

Gattiker trenger ikke å føye til at sveitsiske politikere ikke har tenkt å følge i svenskenes eller danskenes fotspor.

Politikken gjør ikke stort annet enn å fraskrive seg ansvar, og så lite viselig innrettet som det internasjonale avtaleverket er, er det langt fra det dummeste man kan gjøre.

I Sveits er det lett å tenke seg at det kan komme initiativer til folkeavstemninger med sikte på å melde landet ut av internasjonale avtaler som legger til rette for tilstrømningen. Men andre land kan godt komme Sveits i forkjøpet.

For virkeligheten på bakken kan fort komme til å endre de politiske spillereglene. En dag kan et land se seg nødt til å sette foten ned for alvor.

 

«Ein Dublin-Austritt wäre der Worst Case»