Kommentar

Det er lett å bli pessimistisk når temaet er islam og Europas fremtid. Men pessimisme er luksus vi ikke har råd til.

Mange er ved å forstå at islam i sin nåværende form ikke er forenlig med vestlige verdier. Men de får ikke hjelp fra de som representerer samfunnets institusjoner. Tvert imot.

Den største bøygen er den motarbeidelsen av politisk erkjennelse som våre samfunnsintitusjoner bedriver. Når sannheten inngir frykt oppstår helt nye problemstillinger som egentlig er demokratiet fremmed.

Derfor er det ingen som riktig vet hvor Europa går. Ikke bare trues vi av at Syria-krigerne tar jihad hjem. Vi sliter også med medier og en elite som benytter alle ressurser for å forhindre en seriøs, konstruktiv diskusjon.

Det var den sørgelige melding fra Robert Redeker på Theo van Gogh-konferansen i Landstingssalen på Christiansborg søndag. Han snakket om Frankrike, men han kunne like gjerne snakket om Sverige eller Norge for den del. Danmark er noen hakk bedre, hvilket konferansen og møteplassen demonstrerte.

van Gogh 10-års minnemarkering DK

F.v.: Daniel Pipes (USA), Katrine Winkel Holm (Trykkefrihedsselskabet), Kurt Westergaard, Robert Redeker (FRA), Lars Vilks, Lars Hedegaard, Geert Wilders. De fem sistnevnte må leve med sikkerhetsvakter på hemmelig adresse.

Demokratiet går i revers når pressen sørger for å legge lokk på eller retusjere faktiske hendelser, samtidig som de kaster mistankens skjær over de som våger å kritisere utviklingen.

Slik får befolkningen et inntrykk av at det ikke er noe å gjøre. De resignerer.

Det er en farlig utvikling.

Et lite eksempel.

Gratisavisen Metroxpress kan fortelle at det strømmer utlendinger over Danmarks grense mot Tyskland, og de ikke blir stoppet. Bussjåførene ringer i særlig påfallende tilfeller til politiet, hvor de ofte får til svar at de ikke har tid til å kommme. Det går 17 avganger om dagen bare med ett selskap fra Flensburg til Sønderborg. Hvordan kan sjåføren vite om det er ulovlige innvandrere? Hvis de ser en mann stige på som betaler for seks menn, og deretter selv stiger av, er det ikke vanskelig å gjette at det kan dreie seg om menneskesmugling, sier kommunikasjonssjef Martin Wex i Arriva. Men når sjåførene ringer politiet får de ofte beskjed om at de er opptatt.

Det sier seg selv at danske myndigheter ikke har kontroll på hvem som kommer eller hvor mange. Grensen er åpen.

Hvorfor stemmer ikke velgerne ut politikerne som lar denne utviklingen fortsette? Geert Wilders manet folk til å stemme inn politikere som kan representere dem.

Men det er ikke så enkelt. Det er et misforhold mellom hva folk mener og hva de tør å stå for. Det er heller ikke lett å finne politikere som tør å mene noe jfr Fremskrittspartiet.

En grunn til denne merkelige paralyse er medienes jakt på politisk ukorrekte og uthengning av dem. Sverige er her kommet lengst.

Det rare er at mediene ikke har noen betenkeligheter med å samarbeide med ytterste venstrefløy. At konferansen foregikk på Christiansborg forhindret ikke at AFA-folk sto utenfor og ikke bare demonstrerte, men fotograferte alle som skulle delta.

Det er åpenbart en form for politisk intimidering av vanlige borgeres rett til å møtes. Man kartlegger de som besøker Trykkefrihedsselskabets møter. Venstresiden vil ikke selv bli overvåket, men har ingen problemer med å overvåke andre. Da jeg gikk forbi banneret utenfor Borgen, skjulte en deltager ansiktet. Han ville ikke bli gjenkjent. Lengre inne i borggården sto to AFA-folk og fotograferte. Et medlem av Trykkefrihedsselskabet hadde tatt seg bryet med å skrive ned hva møtet handlet om og satt opp en litteraturliste. Den nektet de å ta imot. De visste godt hva slags folk det var som kom og hadde ikke behov for å vite mer.

Samme attityde så vi i Oslo under Lars Vilks’ besøk. Radikal Portal og Antirasistisk senter har enda den frekkhet å klage over at ikke motargumenter slipper til. Selv er de blottet for motforestillinger.

Vi har derfor en kjede som går fra ytterliggående venstreside og inn i maktens korridorer, både politisk og i mediene. Denne aksept gjelder også når det brukes voldelige metoder.

Et lite eksempel.

Jan Stage var en kjent utenriksjournalist på Information i mange år. Nå har daværende redaktør Lasse Ellegaard røpet at Stage var sjåfør da Bolivias generalkonsul i Hamborg, Roberto Quintanilla Pereria, ble drept. Denne kunnskapen har Ellegaard båret på i mange år, andre har også visst, uten å gjøre noe med det. Medvirkning til drap er en ganske alvorlig affære. Hvordan ville det blitt reagert om det var en høyreorientert journalist som hadde deltatt i et politisk attentat?

På toppen av det hele viser det seg at Jan Stage – som blant annet dekket krigene på Balkan – en periode var cubansk agent, og skrev stories som bygget på løgn. Man har åpenbart hatt mistanker til hans vederheftighet i redaksjonen, men Ellegaard ga ordre til at artiklene skulle trykkes.

Når kritikken nå kommer mot Ellegaard, blir han irritert. Han forstår ikke at det er noe å bråke for. Nypuritanisme, kaller han kritikken. Han vil selv gjerne kalle attentatet en krigshandling. Mot en sivil person?

Hans Mortensen i Weekendavisen sier dette er samme mentalitet som avfødte Rote Arme Fraktion og Røde Brigader: En venstreside som har rett til å drepe.

Historien er ikke enestående. Danmark har Blekinggadebanden. Sverige har Jan Guillou som det viste seg var KGB-agent. Det har ikke påvirket omtalen av ham i Norge i det minste.

Tilgivelsen foreligger før forbrytelsen er kjent. Det vet venstrefløyen, derfor blir de irriterte over kritikken.

Det er en korrelasjon mellom disse gamle synder og dagens forfølgelse av kritikere av islam og det multikulturelle samfunn.

Som de sa under konferansen: En liten gruppe mennesker må føre krig, ikke bare mot islamister, men også mot multikulturalistene og venstrefløyen. Det lyder som en nesten uverostigelig oppgave, men er det ikke.

Sannhet er et ganske mektig våpen. Den har felt mektigere fiender.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også