Kommentar

Det påhviler den som forstår å dosere sin kunnskap til de som ikke har forstått. Det følger et ansvar med å forstå. Kall det gjerne å være taktisk. Man kan ikke si alt til enhver tid, ikke i personlige relasjoner og langt mindre i offentligheten. Disse grunnleggende reglene glemte Lars Hedegaard da han satt hjemme på sitt kjøkken og ble intervjuet av en med samme meninger som ham.

Intervjuet resulterer enten i hans avgang, eller i at Trykkefrihedsselskabet får en konkurrent.

Intervjuet kom på et særdeles ugunstig tidspunkt. Det er bare noen uker siden Jacob Mchangama skrev kritisk om Trykkefrihedsselskabet, det samme gjorde Fredrik Stjernfelt og Jens Martin Eriksen. Deres ankepunkt var at et trykkefrihedsselskab ikke kan trykke Geert Wilders til sitt bryst uforbeholdent. Man må legge noe avstand til en mann som går inn for sensur, selv om det er Koranen. Det blir ellers vanskelig å forsvare Wilders ytringsfrihet, når han selv går inn for å innskrenke den for andre. Slik argumenterte de tre. De kritiserte også noen av artiklene og invitasjonene, blant annet når det gjaldt belgiske Vlaams Belang.

Kritikken ble fremsatt i en vennskapelig tone. De tre håpet at Trykkefrihedsselskabet ville ha evnen til å fornye seg. I stedet går Hedegaard ut og tramper i klaveret. Det var så umusikalsk som det kan få blitt. Dermed demonstrerte han en type politisk barskhet og uforsonlighet, som får Politiken-liberalerne til å se rødt. Mange andre, som Mchangama og Eriksen/Stjernfelt ønsker ikke å havne i en «borgerkrig» anstiftet av andre.

Det ville være tragisk om Trykkefrihedsselskabets formann ble dømt for rasisme eller hate-speech, tragisk på alle måter: for ytringsfriheten, for religionskritikken og den offentlige debatt. Tragisk fordi Trykkefrihedsselskabet trengs. Det har tilført dansk debatt mye, og også virket inspirerende på Norge og Sverige. Danmark har gått foran.

Men det finnes et punkt mellom å være avantgarde og å bli provokatør. I den første rollen er man pådriver, i den andre splitter man de gode kreftene.

At Politiken-segmentet anklager Trykkefrihedsselskabet for å være polariserende, er så sin sak. At Naser Khader sier det er noe annet. Ting kan sies på mange måter. Hedegaard valgte en måte som var lite nyansert.

Han sier han ikke er politiker, men det er feil. Alt han sier offentlig blir veiet på gullvekt. Her slo uttalelsene ut på Richters skala. Forsto han ikke det da han så videoen på nettet?

Nettopp fordi spørsmålene som berøres er så alvorlige er det nødvendig å uttale seg med på en måte som kan forsvares, slik at man har ordene i behold. De må gjerne være krasse, men de må kunne forsvares. Det kan ikke Hedegaards upresise omgang med ordene «de», «islam» og «muslimer». Vi vet det er mye fælt. Men det borgerlige samfunn har en utrolig evne til å fortrenge det ubehagelige. Vi er på mange måter tilbake til dobbeltmoralen før første verdenskrig hva gjelder islam og vårt eget samfunn. Det er så mye å ta fatt i at vi klynger oss til hverdagen.

Ifølge DR 3/8 2009 er organiserede voldtægter særdeles udbredt i indvandrermiljøet: «Unge mænd – med anden etnisk baggrund end dansk – står for organiserede voldtægter af piger fra deres eget miljø og med samme oprindelse. De unge mænd ved nemlig udmærket, at pigerne er så bange for deres families reaktioner, at de holder voldtægten hemmelig. Og det udnytter nogle af de unge mænd, fortæller Birgitte Karlson, der leder et dagtilbud for piger. På bare tre måneder har hun haft kontakt til 15 piger, der har været udsat for en organiseret voldtægt. – Og pigens største mareridt er, at hendes familie får noget af vide, fortæller Birgitte Karlson til Radioavisen.» (link: http://www.dr.dk/Nyheder/Indland/2009/08/03/015225.htm

Meldinger/reportasjer går inn et stykke på vei, men faller så ut. De er for ubehagelige å ta inn over seg. I Norge er denne glemselen overfor kjønnslemlestede jenter offisiell politikk. Det er ikke bare muslimene som har ømme tær. Det offisielle Norge har også utviklet skamfølelse på vegne av muslimene, og en merkelig dobbelhet i forhold til egen kultur.

Hedegaard sier han fremdeles bruker en marxistisk metode til å forstå samfunnet. Han burde heller lyttet til Freud. Dette er ytterst delikate spørsmål. Folk blir lett skremt og til en viss grad med rette. Det angår samfunnsfreden og fremtiden. Det bør avspeiles i språket til de som har gjort spørsmålet om islam og muslimer til en heldsagsbeskjeftigelse. Det er ansvaret til den som har påtatt seg å lede.

http://www.dr.dk/dr2/deadline2230?play=http%3A%2F%2Fgeo.dr.dk%2FfindLocation%2F%3Fid%3D351083%26ListType%3Dnyheder%26location%3DNone%26uri%3Dhttp%3A%2F%2Fwww.dr.dk%2Fextention%2FplayWindowsMediaODP.aframe

Les også

-
-
-
-
-
-