Kommentar

Terrortrusselen mot Norge synliggjorde noe som vi har holdt på armelengdes avstand: Det er ingen fri lunsj. Noen trusler koster noe, og noen betaler regningen. Oss.

Dette er en erkjennelse som svir og som det tar tid før synker inn.

Under den kalde krigen levde vi under en stor paraply, som var USAs atommakt og den såkalte terrorbalansen. Den skapte en illusjon om frihet og trygghet, men denne frihet var betinget av en vilje til å ødelegge verden, hvor paradoksalt det enn høres ut. Vi som levde under den forvekslet trygghet med frihet, og vi tok friheten for gitt.

Under den kalde krigen oppsto følelsen av tilværelsen som en free lunch, og den er en helt ufravikelig forutsetning for ungdomsopprøret.

Det ga venstresiden følelsen av å kunne tillate seg hva som helst. Uten omkostninger. Venstreintellektuelle kunne ikke være bekjent av politikk som noe dirty, de måtte være hevet over USA og kapitalismen. De konstruerte forestillingen om en tredje vei som var moralsk hevet over Vesten. Fra denne posisjonen kunne de omkostningsfritt undergrave Vesten innenfra; for alle dens synder, for i det hele tatt å være Vesten.

At dette var en luksuspolitikk der andre betalte regningen, var noe de slapp å ta stilling til. Velstanden skjulte at de skrev ut dekningsløse sjekker.

Med det flerkulturelle samfunn er det annerledes. Her må sjekkene løses inn. Noen må betale dem.

Det har ikke gått opp for partisekretær Raymond Johansen. Han besøker den største sunni-moskeen på Grønland og hyller tillitssamfunnet slik han gjerne vil det skal være. Men Johansen glemmer noe fundamentalt: i et flerkulturelt samfunn vurderer hver enkelt om andre fortjener tillit, hver eneste dag. Dagene etter at Norge har stått på hodet av terrorfrykt er det ganske friskt å late som om det er andre som utgjør trusselen, og ikke noen av de foran ham. Det er nok å sjekke hva lederne for moskeen har sagt, f.eks. om jøder.

Johansen erstatter politikk med forkynning. Han er predikant. Men han kan neppe gjøre seg håp om å nå opp til imamene i moskeen. Det er ikke sosialdemokratiet de tror på. Derimot den velferden Johansen kan levere. Det er noe annet.

Det Johansen gjør er å levere en gunstbevisning. Han gjør en gest. Han beroliger. Han masserer deres egoer.

Det er en helt annen betydning av ordet tillit enn det Johansen selv leverer i talen sin. Det er tillit som vare, som noe man handler med. Johansen later som han ikke forstår dette, men tilhørerne forstår det. Utmerket.

Johansen sier han kan levere tillit, på vegne av samfunnet. Men det kan han bare så lenge de utenfor moskeen har tillit til ham. Har de det?

Den trusselen som i noen dager satte Norge på hodet er en trussel mot den tillitskapital Johansen rår over.

Han bryter noen fundamentale politiske lover når han prøver å forvalte den.

Hvis man er politiker forstår man at man må ta hensyn til det politiske rom. Det er under stadig endring. Det er ikke noe man kan diktere. Den politiker som gjør det marginaliserer seg selv.

Men det er det Johansen gjør. Han er predikant. Forkynner. Men hvis han fortsetter å massere sunni-muslimenes egoer, og jihadistene vinner tilhengere, vil tilliten til ham og partiet henge i løse lufta. Da skal det en eller flere dramatisk hendelse til, så er den borte.

Terrortrusselen de siste dagene var et slikt varsel. Men Johansen oppfattet det ikke slik. Han tok det tvertimot som en oppfordring til å gjøre det motsatte: ignorere den politiske sprengkraften i trusselen.

Det er å tro man kan trosse politiske tyngdelover. De som har forsøkt har kommet dårlig fra det.

Denne gang finnes det ingen sikkerhetsgaranti som kan lulle oss inn i en falsk trygghet. Regningen kommer med en gang: væpnet politi, lange sikkerhetskøer forteller folk hva dettte handler om. Dette budskapet snakker høyere enn noe Johansen kan si. På toppen av det hele går Johansen til de hvis sønner og døtre drar til Syria og beroliger dem; de tilhører det store fellesskap, uten at det skal koste dem noe.

Men slik fungerer ikke et flerkulturelt samfunn. Det koster noe. Tilliten må vinnes. Har Johansens tilhørere fortjent en blancofullmakt?

Jeg tror mange av seerne og leserne ruller med øynene og lurer på om Johansen er i feil bransje.

Johansen later som om han kan betale, som han har lommene fulle av tillit, som han kan øse ut, på vegne av oss alle.

Men slik er det ikke lenger. Slik er ikke det flerkulturelle samfunn. Der må tilliten vinnes, hver eneste dag. Johansen ignorerer dette. Han forstår ikke at tilhørerne utenfor moskeen lurer på om han er riktig vel bevart. Burde han ikke heller fortalt dem at de er oppe til prøve. At storsamfunnet vurderer om de tar sitt ansvar? At dette er skjebnetimer for muslimer i Norge. At de kanskje bør syte mindre og vise seg voksne. At jødehatet som har vokst i kjølvannet av Gaza er en vederstyggelse som Europa kjenner så altfor vel.

Det er ingen alvorsord hos Johansen. Kun massasje.

Det er høyrisko-sport. Johansen gambler. Tillit er ikke noe man kan gi bort. Den må fortjenes.

Det Johansen gjør er det stikk motsatte av det han sier. Han sier at han ikke har noe svar. Han tar ikke ansvar. Det rommet han evakuerer vil bli utnyttet av andre som forstår å utnytte mistilliten, og mistillit er ikke en moralsk defekt, det er et resultat av at politikere som Johansen ikke forstår å leve opp til tilliten, slik at de åpner rom for andre.

Tillit er også noe Johansen må gjøre seg fortjent til, det er ikke noe han som partisekretær rår over og kan dele ut på vegne av det store vi.

Hvordan andre vil benytte den muligheten som oppstår fordi politikere som Johansen svikter, er uvisst. Men det er en illusjon å tro at ikke noen vil forflytte tyngdepunktet mot høyre. Johansen oppnår dermed det stikk motsatte av hva han hevder han vil.

Slik fungerer tillit. Man må gjøre seg fortjent til den. Den koster noe.

Det er en bitter lekse. Vi kommer alle til å måtte lære den.

 

http://www.dbtv.no/3700244628001#-_På_nettet_flommer_det_over_av_hatytringer_og_generaliseringer