Kommentar

Norge har historisk sluppet unna mye av det som har herjet kontinentet. Nå er vi del av noen dype konfliktlinjer som henger sammen med migrasjon og kulturkollisjoner. Det kommer mennesker til oss som vi ikke ante noe om.

Det tar tid å lære. På forbausende kort tid har vil lært om en religion som ikke tillater frafall. Det trenger man ikke forholde seg til så lenge det er noe abstrakt. Men i det øyeblikket noen banker på din dør og sier han trenger beskyttelse fordi han har skiftet tro, og at dette medfører dødsfare, er vi innfanget.

Historien om Imran Firsat er en sterk historie.

Han vinner umiddelbart tillit ved sin åpne væremåte. Han er utvilsomt en begavet person.

Han ble født i Pakistan som muslim og levde et normalt liv. Men så møtte han en buddhistisk kvinne og ble forelsket i henne. Det tillater ikke islam. Da må hun konvertere. De valgte samboerskap som nødløsning. Det var da hun fødte deres første barn at problemene meldte seg. Sykehuset ville ha ektepakt. Da de ikke kunne skaffe den, meldte de fra til politiet.

Politiet ankom og arresterte begge to. I fengslet ble kona voldtatt, av politiet. Firsat ble utsatt for tortur og mistet en del av tommelen. Han fikk høre at kona som budddhist ikke kunne leve i Pakistan uten å konvertere.

De valgte å forlate Pakistan og havnet i Spania i 2004, der de fikk asyl. Firsats erfaringer fikk ham til å se sider ved islam han ikke hadde vært oppmerksom på. Han forlot nå islam.

Han lærte seg spansk og begynte å delta i offentlig debatt. Han tiltrakk seg en god del oppmerksomhet, også uønsket, fra islamister som det etterhvert er mange av.

I desember 2012 laget Firsat filmen The Innocent Prophet. Det er en timelang film om Muhammed. Det er en religionskritisk film. Firsat mener at Muhammed var drevet av personlige ambisjoner, og at islam var en konstruksjon han benyttet for å skaffe seg makt og tilfredsstille sine lyster. Langt verre ting er sagt om kristendommen og Jesus.

Men Europa synes i stand til å leve etter to standarder: den kritikken som fritt kan fremføres mot kristendommen, kan ikke anvendes mot islam.

Syv dager etter at filmen var lagt ut på youtube.com, fikk Firsat brev om at myndighetene anså ham som en trussel mot rikets sikkerhet.

Samme høst hadde en annen video Innocense of Muslims, vakt oppstandelse og demonstrasjoner i den muslimske verden. Obama-administrasjonen forsøkte å få Google til å trekke videoen fra youtube, noe de nektet. Senere har en domstol vedtatt den fjernet fordi en av deltakerne i filmen klaget over ulovlig bruk av henne i en kort sekvens.

Obama-administrasjonen brukte senere videoen som forklaring på angrepet på det amerikanske konsulatet i Benghazi 11. september 2012. Det viste seg å være rent oppspinn, men sier noe om Obama-administrasjonens holdning til islam-kritikk. Man var villig til å bruke filmen politisk og kaste opphavsmannen under bussen.

I realiteten var det dermed ytringsfriheten de hev under bussen.

Trolig var behandlingen av Firsat i Spania en smitteeffekt, og panikkreaksjon.

Men spansk rettsvesen og spanske myndigheter har hatt tid til å tenke over saken. Den har gått helt til høyesterett, der et mindretall på to var av den oppfatning at man ikke kan fradømme noen deres asyl hvis de ikke har gjort noe galt. Firsat har ikke en gang en parkeringsbot. Alt han er gjort er innenfor ytringsfrihetens grenser.

I tillegg kommer en annen viktig faktor: Firsat har konvertert til kristendommen. Det skjedde mens familien var adskilt. De dro til Indonesia. Firsat hadde lovet kona å slutte med islam-kritikk, men kunne ikke la være. Politiet fant ham via IP-nummeret og arresterte ham. Han ble deportert til Spania. Hver eneste dag snakket han med familien på skype. Kona sa en dag at hun var blitt kristen, og det var barna også. Men hvem tror du på, spurte han datteren som satt med foldede hender. – Gud er Jesus, svarte datteren. Det ga et søkk i faren som ikke hadde noen Gud. Han var blitt arrestert i Spania på grunn av en falsk drapstiltale i Indonesia – et takk for sist – og i fengslet møtte han en pastor som ga ham en Bibel. Nå skjedde det også noe med ham.

Firsat sier han er blitt mildere etter at han konverterte. Han er ikke lenger like sint. Men han har ikke gitt opp å fortelle og advare verden mot islams mørke sider. Og han vil misjonere overfor muslimer. De misjonerer i Europa, men Europa tør ikke lan en frafallen muslim som er blitt kristen, fortelle sin historie.

Folkevandringene stiller Europa overfor konflikter Europa trodde det var ferdig med etter Tredjevårskrigen og freden i Westphalen i 1648. Troen skulle ikke lenger være krigsårsak.

Men med islams entre i Europa har de samme problemer meldt seg igjen: kravene om konvertering ved giftermål, at menn ikke kan gifte seg med muslimske kvinner, og forbudet mot frafall, er slike konflikter. At forbudene håndheves med vold utfordrer rettssamfunnet.

Europas svar har vært å se bort. Helt til det dukker opp noen som sier «Vil du slippe meg inn? Jeg er forfulgt».

Et menneske som ber om beskyttelse i Jesu navn, og som blir avvist av et avkristnet Europa? Er det fremtiden?

Imran Firsats skjebne handler om noe langt mer enn et enkeltmenneske. Det er også Norges skjebne.