Kommentar

Noen ganger formidles en historisk utvikling kun ved hjelp av layout. Det var dette som slo meg da jeg leste Klassekampen side 22 og 23, tirsdag 13. mai. Først kunne vi lese kronikken Produktivitetskoden av Ola Grytten og Andreas Masvie. Grytten og Masvie skriver om Hans Nielsen Hauge (1771-1824) og haugianerne, og om den innovasjon og gründervirksomhet som fulgte i deres fotspor.

Selv om det er en myte at Norge var fattigere enn andre land i Europa før 1900, var problemet at det var manko på kapital for å bygge ut norsk industri. Dette skyldtes i hovedsak mangel på investorer og banker. Kapitalmangelen betydde at man måtte utenlands for å få tak i kapital.

Derfor vokste det frem et særegent småborgerskap som hjalp hverandre med å finne alternative finansieringsmåter og dannet sparebanker.

Helt sentralt sto uformelle nettverk, og ett av de viktigste var haugianerne, som blant annet avlet frem investorer og etablerte sparebanker for å imøtekomme kapitaletterspørselen.

Haugianernes samfunnsengasjement omfattet mye mer enn etablering av sparebanker.

hansnielsenhaugetilweb_file_41190__t2

Hans Nielsens Hauge trodde på Bibelens ord og ble vekket da han så fattigdommen i Norge. Nielsen Hauge fant løsningen i budskapet om arbeidsmoral og fordeling. Plikt, arbeid og flid ble viktige forutsetninger for haugianernes «produktivitetskode» som skulle befri menneskene fra fattigdommen.

Hans løsning var Bibelens budskap om arbeidsmoral og fordeling. Hauge var skeptisk til varige almisser. I stedet burde man legge til rette for at folk skulle greie seg selv gjennom produktivt arbeid. Dette tjente både dem selv og fellesskapet.

Næringsvirksomhet ble en viktig del av Hauges åndelige arbeid, men virksomheten skulle ikke gå til egen rikdom. Det sentrale budskapet i Nielsen Hauges forretningsetikk var forvaltning av ressurser. Med dette ble haugianerne blant norgeshistoriens mest offensive seriegründere, den bølgen av innovasjon de satte i gang var en nøkkel til Norges økonomiske vekst. Hauge vektla det personlige ansvaret mennesket har både mot seg selv og mot omgivelsene. Grytten og Masvie avrunder sin artikkel på en måte som gir ettertanke.

I dag synes dette personlige ansvaret å være omgjort til personlige rettigheter gitt av fellesskapet. I så måte skulle haugianernes arbeids- og næringslivsetikk ha en del å lære oss.

Resultatet ble en eventyrlig vekst, før Norge fant olje.

 

Ved siden av den illustrerte kronikken Produktivitetskoden (illustrert med Adolph Tiedemands «Haugianerne»), kunne Klassekampens lesere finne et innlegg signert Anne Holm-Nordhagen, veileder ved Røyken videregående skole. Holm-Nordhagen skriver om «Den late eleven».

Når jeg som veileder skal beskrive eleven, forhindrer pedagogiske normer at jeg bruker ordet lat. Derfor velger jeg en litt annen form – akronymet LAT (Likegyldighet, Ansvarsfraskrivelse og Tiltaksløshet).

Disse elevene forholder seg irriterende likegyldig til de sanksjoner skolesystemet kan tilby i sin fraværsoppfølging. De legger ansvaret andre steder enn hos seg selv, og har begrenset evne til å finne tiltak for å bedre situasjonen. Når skolehverdagen blir for krevende, er det skuffende mange som istedenfor å brette opp ermene, setter seg ned og venter på noen skal komme og bære dem i riktig retning. Og vi gjør det! – fordi vi er livredde for at eleven ikke skal fullføre skolegangen.

Holm-Nordhagen mener vi tilrettelegger for en latskap hos elevene som ikke tolereres i arbeidslivet. Hun sier elevene mangler evne til å holde ut og stå i det som er vanskelig.

Den LATE eleven mangler ståpåvilje, tæl og evnen til å stå i det som er litt ubehagelig.

Uten gode verktøy til å ta seg gjennom livets utfordringer, oppleves selv den minste hverdagslige som uoverkommelig. Det vil gå utover skolehverdagen.

Jeg har lyst til å tilføye at unge menneskers mangel på ståpåvilje, ansvarsfølelse og tæl påvirker hele vårt samfunn – ikke bare skolehverdagen. Utviklingen har gått fra kristen pliktfølelse og arbeidsmoral, gründervirksomhet og «Produktivitetskode», til en kode for de LATE . En kode der man ikke trenger å yte etter evne, men likevel får hva man trenger.

Vi trodde oss overlegen kristen arbeidsmoral og samfunnsetikk; vi var da moderne! Og hvem vil snakke om plikt når man kan kreve sin rett uansett? Noen nekter kanskje fremdeles å innse at intet tre vokser inn i himmelen – ei heller det norske velferds-treet.

Nå er vi altså endt opp med elever- framtiden vår – som er tiltaksløse og ansvarsløse. Slik har vi på ulykksalig vis latt arven etter Hans Nielsen Hauge forvitre. Klassekampens side 22 og 23, 13. mai oppsummerer en trist utvikling som dessverre også kan sammenfattes i en ny tittel: Fra seriegründere til serie-NAVere.

Les også

-
-
-
-
-