Kommentar

Kanskje betyr nedvurderingen av udødeligheten i vår kultur et av de mest avgjørende vendepunkt i menneskenes kulturhistorie. Hva slags moral vil være bærende i en kultur som er likegyldig overfor evigheten og som unngår det varige? Mellom minnene om fortiden og troen på fremtiden har det moralske fundamentet vært bygget som har gjort menneskene i stand til å ta ansvar. Nedbrytningen av fortiden og dens metafysiske overbygning har skapt øyeblikkets tidsalder, der rasjonelle valg er å søke tilfredsstillelse, men å unngå konsekvensene. Det er vanskelig å tenke seg en moral som ikke bryr seg om følgene av sine handlinger, og som unnlater å tenke på konsekvensene disse kan ha på andre. Kulturen vil med en slik moralforståelse føres inn på upløyd mark.

I den tidlige middelalderen ble frelsen sikret gjennom deltagelse i det kristne fellesskapets riter og kollektive handlinger. Det personlige ansvaret for frelsen ble overlatt til munkene som hadde som oppgave å gå i kollektiv forbønn for befolkningen. Dette samfunnet uten et personlig ansvar var en voldelig føydalkultur som skapte reaksjon hos kirken. Teologer på kontinentet søkte å reformere kirkens budskap gjennom en systematisering av dødsriket. Dødsriket ble delt inn i helvete, skjærsilden og paradis der hver enkelt fikk et mye større ansvar for sin egen frelse. Og dermed ble det voksne, ansvarliggjorte individ skapt. Ansvarliggjort av Gud overfor sin neste. Dette var et stort sivilisatorisk fremskritt som pekte frem mot den sterke staten og statens voldsmonopol. Kirken hadde den metafysiske overbygningen, staten hadde ressursene som kunne bryte ned det æresbaserte feidesamfunnet.

Mot slutten av 1800-tallet begynte den metafysiske overbygningen å vakle og i dag er den i ferd med å forsvinne helt. Jean Paul Sartre og andre eksistensialister postulerte menneskets absolutte frihet og absolutte ansvar for sine handlinger. Dette var et menneskesyn om fremdeles var innenfor kristen kontekst, men der metafysikken ble fjernet. Kunne det ansvarliggjorte individ bestå når det ikke lenger var ansvarliggjort av Gud, men bare seg selv? Sartre selv mente det, men han ble dypt preget av sine erfaringer fra andre verdenskrig som han tilbrakte i tysk fangenskap. Krigen overbeviste ham om at samfunnet ikke bare består av enkeltmennesker med hver sine prosjekter. Tvert imot, kom Sartre frem til at samfunnet var en stor splittet helhet. Mennesker inngikk i kollektiver, enten de ville eller ikke, som ofte sto i motsetning til hverandre. Problemet med denne erkjennelsen for Sartre var at han ikke hadde noe evighetsperspektiv og ingen metafysisk overbygning for sin moralforståelse, som dermed lett kunne tilpasses tidens moter. Sartre var med på å åpne opp for det fleksible moralbegrep, som står i motsetning til integritet. Som eldre mann sluttet han rekker med ungdommene fra 68er generasjonen. Han deltok i aksjoner og begynte å kle seg i lær – og vindjakker som ungdommen og proletariatet. Han som hadde gått i mørk dress, mørke sko, snipp og slips siden han var en ung mann. I 1973 uttalte han at han fant den tyske terrorgruppa Armee Rote Fraktion meget interessant. Det som var igjen av Sartres moralbegrep var kun frihet og overskridelse, som kunne tilpasses til å forsvare nær sagt hva som helst.

En kultur der det evige og varige tapes av syne vil bli en kultur der integritet blir en mangelvare, og populismen vil få gode vilkår. I dagens Vest-Europa er fremtidige konsekvenser nærmest fraværende i den politiske debatten. Vest-Europas barn vil måtte håndtere konsekvensene av en uansvarlig innvandringspolitikk, og enorme gjeldsbyrder som populistiske politikere har påtatt seg fordi de har manglet moralsk robusthet til å kunne få igjennom nødvendige reformer.

Når staten forbereder kommunene på å ta i mot 50.000 flyktninger de neste 4 årene finnes det ingen diskusjon om de fremtidige økonomiske, kulturelle og demografiske konsekvenser. Alt er et spørsmål om forvaltning. Da kan vi kanskje også forvente at det snart lanseres en ide om et gigantisk boligbyggeprosjekt av samme type som etter krigen for å få plass til de hundretusener som forventes å komme i nær fremtid. Kanskje forbereder Arbeiderpartiet det som sin store valgkampsak i et av de kommende valgene? Det vil lett kunne selges inn som et populært og sosialt prosjekt.

Et hvert forsøk på å konfrontere politikerne med mulige konsekvenser og interessemotsetninger, blir møtt med opprørt indignasjon. Reaksjonen er barnets reaksjon når det blir irettesatt av en voksen for sin manglende evne til å tenke konsekvens, i sin jakt på øyeblikkets tilfredsstillelse. Problemet er at i dagens virkelighet er det barnet som har rett. Politikerne søker minste motstands vei, og sier ja til alle gode prosjekter.

Det er påfallende at den siste vesteuropeiske leder som utviste integritet og moralsk robusthet – Margaret Thatcher – vekker så enormt sterke følelser. At en demokratisk valgt tory-leder vekker langt mer hatefulle følelser enn nær sagt hvilken som helst diktator de siste femti år, sier noe om at vi lever i et slags øyeblikkets og indignasjonens tyranni. Nevn ordet sykepenger, og vi har generalstreik umiddelbart. Hvem av våre politikere har moralsk robusthet nok til å stå i mot et slikt press? Ingen. Da er det bedre å stikke hode i sanden og la neste generasjon ta konsekvensene.

Historikeren Sverre Steen ga i 1967 ut boka Langsomt ble landet vårt eget. I følge Steen hadde Norge etter hvert fått eliter som forsto å inkludere det han kalte lokale æresgrupper i et nasjonalt fellesskap, der alle kunne oppleve at fellesskapet var deres eget. Elitene eksisterte fortsatt under evighetens horisont. Steen hadde ingen tanker om at Norge kom til å utvikle seg etter dette, og han synes å mene at et bedre fellesskap kunne ikke nordmennene ønske seg, eller makte å skape. Etter Steens tid dukket en ny æresgruppe opp. Den etniske. Den lange integrasjonsprosessen som Steen lovpriste, har på kort tid blitt truet. I dag utgjør nordmennene bare en av mange etniske grupper. En slik nedbrytningsprosess kunne neppe ha oppstått frivillig i en kultur som verdsatte integritet og en sans for det evige og uforanderlige.

Les også

Gudsbegrep og relasjoner -
De nye fremmede -
Blindebukk del I -