Den ettertenksomme reaksjonen på sjokket den 22.7. har en iboende dobbelthet: Norge blir aldri det samme igjen, men vi må gjøre alt som står i vår makt til å beholde det Norge vi kjenner. I dette ligger en kollektiv forvirring og retningsvillhet som avføder spørsmålet: Hva er det som vil forandre seg idet hverdagen vender tilbake?

Kanskje er det lettere å svare på hva som ligger fast. Da katastrofen var et faktum viste folks spontane reaksjoner at det finnes “et norsk vi” som hverken er konstruert eller ekskluderende. Uten at noen hadde bedt dem om det, trakk folk som ønsket å dele sorgen med andre enn bare de nærmeste til samlingssteder som kirkene, la ned blomster, hedret de døde med flagg og minneord, og sang nasjonalsangen. Fremfor alt var det et nesten totalt fravær av hevntanker, og såvel vanlige som folkevalgte mennesker gav uttrykk for å ville slå ring om demokratiet, og det i bevissthet om at det koster.

Så er spørsmålet hvor mye av det som er blitt sagt i den første uken, som er ett hundre prosent oppriktig, og hvor mye som mer har hatt en terapeutisk funksjon i øyeblikket.

Det er ofte blitt gjentatt at vi må stå sammen. Når man er samlet i sorg er det ikke så merkelig at dette gode ønsket ikke utdypes nærmere. Men når livet så smått vender tilbake til en slags ny normaltilstand, hvis beskaffenhet vi ennå ikke kjenner, kan man lure på: Hva slags fellesskap er det tale om?

Det man ønsker seg ser først og fremst ut til å være et menneskelig fellesskap. Kanskje blir det likevel et mindre utvungent fellesskap. Det har senket seg et alvor over befolkningen som ikke inviterer til ufine morsomheter på andres bekostning. Høflighet vil i langt større grad bli en offentlig dyd heretter, en dyd som også vil tjene til å nedtone de dype politiske uenighetene som vil melde seg. Vulgær samtale vil i større grad henvises til privatsfæren.

Hvor stor fare er det for at det samholdet som har vist seg, vil bli utnyttet eller misbrukt politisk? Heldigvis har det så langt ikke vært urovekkende mange tegn til dette. Men det er snublende nær grensen til politisk utnyttelse når reaksjonen på terroren er å fremheve det flerkulturelle som en slags motgift mot ideer som deles av helt alminnelige mennesker, altså uendelig mange flere enn ekstremister. Da kan fellesskapsfølelsen raskt bli nokså klam, og det sosiale hykleri anta enda større proporsjoner enn før.

Det politiske vokabularet har dessverre vært altfor fattig til å føre noen ordentlig diskusjon om hva slags flerkulturelt samfunn som ønskes. Det kan ikke fortsette. De tunge trendene blir ikke borte, og passivitet er neppe noen løsning. Det må tenkes klart og tales klart. Og kjensgjerninger må kunne diskuteres uten hersketeknikker og følelse av moralsk overhøyhet. Hvem tror man vil være «trollet» hvis eneste funksjon er å komme frem i lyset for å sprekke?

For å vende tilbake til det overordnede spørsmålet: Hva er det, utover det selvsagte, vi tar sikte på å ha til felles? Ønsker vi at så mange mennesker som mulig samles om en felles kultur? Tar vi snarere sikte på at borgerne forenes i en slags konstitusjonell patriotisme hvor flere kulturer lever separat, men etterstreber lojalitet til en felles stat? Eller er vi virkelig innstilt på å la alt dette seile sin egen sjø slik at fremtiden blir slik den faller seg?

Hvis det er den konstitusjonelle patriotismen vi ønsker oss, må vi alle håpe at Norge blir mer som USA enn som Balkan. Men er det dette folk og politikere nå vil ha? Da må vi i så fall være forberedt på at de gnisningene vi i øyeblikket har mellom personer tilhørende forskjellige kulturer, vedvarer eller øker. Det betyr blant annet boligmessig segregasjon, samt etnisk baserte gjengslagsmål med kniver og balltrær. Eller skal vi liksom klare å lage et bedre Amerika enn originalen? I USA snakker man helt uanstrengt om svarte og hvite nabolag. I Norge er reaksjonen hysterisk på en boligannonse som forteller om et hvitt nabolag. Slikt kan selvsagt håndteres på et vis, men det er ikke kostnadsfritt, det blir veldig vondt, ingen vet hvor vondt. Og prosjektets fallhøyde er stor.

Om vi i stedet ønsker en felles kultur for det overveldende flertallet av befolkningen i lang tid, er det også noen riktig ubehagelige temaer som må drøftes. Kan vi i så fall begynne med å innhente et samtykke fra alle fedre som gjør krav på å tilhøre det norske samfunnet, at døtrene deres kan ha de kjærestene de vil eller gifte seg med hvem de vil? Hvis ikke, kan vi snakke om demografi?

Og hvis det ikke er noen av de to scenarier som frister, haster det litt med å finne en tredje vei. Det holder ikke bare å gjenta at alle nå skal bli glade i hverandre. Det finnes ingen magisk formel.

 

Det er nå igjen åpnet for leserkommentarer under de nye retningslinjene.