Gjesteskribent

Av ØYVIND OLSHOLT

Det som gjør at vi til denne dag – til tross for årtier med postmodernistisk tilgrumsing av alt som kunne smake av tydelige distinksjoner – kan operere med et nokså klart skille mellom konservative og radikale, pragmatikere og idealister, tradisjonalister og reformister, moralister og relativister er det enkle faktum at mennesket på sin ferd gjennom livet fremdeles er dømt til å støte på følgende to grunnleggende spørsmål: Er mennesket tilgrunnliggende godt eller tilgrunnliggende ondt? Er det ideer (ideologi, tro, almene forestillinger – overbygning) eller materie (sosioøkonomiske realiteter – basis) som bevirker forandring? Det er de svar man gir på disse to spørsmålene som avgjør om man faller i den ene eller andre kategorien.

De som mener at mennesket har en naturlig tilbøyelighet til ondskap – dvs. de som mener at de fleste mennesker, når de ytre rammer og begrensninger forsvinner eller blir utydelige, vil søke tilfredsstillelse av egne behov på bekostning av andres behov – vil være de samme som påpeker viktigheten av klare og faste moralregler og verdier tuftet på nedarvet tradisjon, ikke på politisk korrekthet. Og siden denne tilbøyeligheten til ondskap eller egoisme manifesterer seg på et utall måter, alltid uforutsigelig, alltid i en ny forkledning, må fellesskapets ledelse kjennetegnes av smidighet, fleksibilitet, pragmatisme; det er til enhver tid manifestasjonen av det onde som skal bekjempes og holdes nede, ikke et forhåndsbestemt gode som skal forsvares. Så hvis man mener at mennesket har en naturlig tilbøyelighet til ondskap, er det derfor naturlig å anlegge et konservativt syn på menneske og samfunn: Aksepter menneskets lodd (det er ikke noe du kan gjøre med dette uansett), og gjør det beste ut av livet og virkeligheten slik de presenterer seg for deg.

De som derimot mener at mennesket er godt på bunnen ser ikke noe behov for den korreksjonen som ligger innbakt i den konservative modellen. Her gjelder det å være radikal, å gå til roten, og for å gjøre det må man bryte med fortidens normer og prinsipper da disse er til hinder for en naturlig utfoldelse av det gode som hvert enkelt menneske er bærer av. Og når man først åpner for et brudd med eller en reformering av hevdvunnen praksis, åpner man ikke bare for relativisme i synet på verdier og samfunnssystemer, men legger samtidig til rette for historiens undergang. (Når fortiden mister sin betydning, mister fremtiden sin tillokkelse, og alt man står igjen med er et evig nu, en permanent tilstand av uforklarlig og formålsløs tilblivelse.) Troen på det gode i mennesket oppmuntrer også til formuleringen av en ideologi hvis mål er å vise hvordan samfunnet bør organiseres slik at det blir godt, dvs. slik at det gode i individet vinner frem og setter sitt preg på samfunnet som helhet.

Sett med et konservativt blikk fører troen på det onde til noe godt: et blomstrende samfunn i kontrollert balanse, mens troen på det gode fører til noe ondt: et velmenende offentlig styringssamfunn i moralsk og intellektuelt forfall. Å erkjenne det onde er godt, å tro at det onde ikke finnes er ondt, det fører til løgner og forstillelse i et forsøk på å opprettholde myten om at alt er i sin skjønneste orden.

Svaret på det andre grunnleggende spørsmålet er også avslørende. Det følger av de radikales tro på menneskets godhet at enhver feil begått av individet ikke er dets egen skyld, men omstendighetenes, dvs. samfunnets eller statens skyld. Individet trår ikke feil på grunn av egen karakterbrist, men på grunn av fattigdom, dårlige skoler og boliger, sviktende helsetjeneste, politivold, uheldig oppvekstmiljø osv. Konsekvensen blir at for å forandre menneskene, og derved samfunnet, må man forandre de materielle vilkårene («basis»).

Konservative har ingen tro på dette. Som Sigrid Undset påpekte: Menneskehjertene forandrer seg aldri. Under konservatismen skal da heller ikke menneskene forandres, men de skal vekkes til selverkjennelse og besinnelse – til dyd. Og til dette formål er penger ubrukelige. Ja, mer enn ubrukelige: Velferd og dyd står i motsetning til hverandre. Jo mer penger du dytter på et menneske, jo større ego bygger det seg, og jo mer fjerner det seg fra en oppvåknende konfrontasjon med sin egen naturlige begrensning.

Øyvind Olsholt