Gjesteskribent

Reformasjonen var ikonoklastisk. Her fra rasering i katedralen i Utrecht – 1566. Wikipedia

Den religiøse studenten får høre at alt i verden er skapt av Gud, og han prøver kanskje å sette fast læreren når han spør: – Hvis Gud har skapt alt, da har han også skapte ateistene?  – Gud skapte ateister, svarer læreren, for å lære oss den sanneste sannhet av dem alle, den om nestekjærlighet. For når du ser en ateist utøve vennlighet og hjelpsomhet mot sin neste, så gjør han det ikke for å etterleve en religiøs lære eller et dogme. Han tror ikke på Gud. Hans handlinger springer derfor ut av en indre moral. Dette betyr, poengterte læreren, at når du ser noen som trenger hjelp, så skal du ikke si, «Måtte Gud hjelpe deg», men heller skal du tenke som en hjelpsom ateist som sier, «Jeg vil hjelpe deg.»

Det er i den hasidiske litteraturen innenfor jødedommen vi finner denne historien. Den rommer en genuin innsikt.

Ikonoklasme

I dagens verden er det islam som mest ettertrykkelig hevder den ikonoklastiske tendens. Men også i vår kulturkrets har ikonoklasme figurert ab und zu. Det er ikke uten grunn at kristendommen sliter med spørsmålet, å avbilde eller å ikke avbilde?

I Det Gamle Testamentet finnes flere ikonoklastiske advarsler. Andre Mosebok kapittel 20 vers 4-5 står det: 4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! Mange lavkirkelige retninger har tatt lærdom av det: de læstadianske gudshus er like nakent og hvitkalket som et nyinnkjøpt kjøleskap; mang en estetisk orientert asylsøker fra lutherdom til katolisisme har derfor pustet lettet ut over endelig å få aktivert både luktesans og fargesans under gudstilbedelsen i det katolske kirkerom. 

Fra oldkirken og fremover har det følgelig vært en stadig tilbakevendende motsetning mellom ikonoduler – billeddyrkerne – på den ene siden og ikonoklastene – billedstormerne – på den andre. Ikonoklastene ønsket å ødelegge eller hvitkalke alle bilder med kristne motiv, og de ville ha et totalt forbud mot å lage nye religiøse bilder. Diskusjonen gjaldt først og fremst Kristusavbildninger, men kom etter hvert også til å angå alle andre hellige personer og vesener.

Den ikonoklastiske periodes høydepunkt i Østkirken settes til årene 726-843. Da ble portrettet av Kristus på myntene byttet ut med portrett av keiseren. I 750 holdt Konstantin 5. et konsil som utalte, «Vi erklærer enstemmig at ethvert bilde, laget i et hvilket som helst materiale med malerens syndige kunst, skal støtes og fjernes og forbannes bort fra den kristne kirke.»

Ateisme som fortsettelse av ikonoklasmen

På Youtube ligger det mange videoer hvor ateister preker. Ikke minst en mann som Christopher Hitchens er i ateistiske miljø sett på med en respekt som tenderer mot tilbedelse, men det er dessverre sjelden at disse nyateistene engasjerer. Stadig vekk sitter jeg med en følelse av å få bekreftet en gammel mistanke: at den moderne vestlige ateisme er protestantismens naturlige høydepunkt.

Virkelige ikonoklastiske ateister ville knust ikoner, ikke dyrket dem. Ta menneskerettighetene som eksempel. En sann skeptiker vil med nødvendighet satt spørsmåltegn ved den kvasi-religiøsitet som preger menneskerettighetstenkningen. I det siste har professor Terje Tvedt fortjenestefullt satt spørsmålstegn ved den tvilsomme påstanden om at menneskerettighetene er universelle. Noe de åpenbart ikke er. De springer derimot ut av den kristne kulturkrets og er farget av denne, også når de fremstår som en forkvaklet utgave av opphavet.

Muslimer har formulert sine egne muslimske menneskerettigheter, som er inspirert av de vestlige, men som naturlig nok avviker fra dem. Blant annet kritiseres Cairo Declaration on Human Rights in Islam for ikke å tydeliggjør individets religiøse frihet nok – slike vestlige mennesker ser det. Å hevde at rettigheter formulert av mennesker i tid og rom er universelle – smak på ordet, det inkluderer selv de fjerneste galakser og eventuelle vesener som lever der, i fortid, nåtid og fremtid – er så teologisk spekulativt som det kan forblitt. Så hvorfor påpeker ikke din lokale ateist dette? Hvor er Human-Etisk Forbund når vi trenger dem?

En del teister skal ha det til at uten gudstro, ingen moral. Det er feil. Se bare på den mangetusenårige kinesiske kulturkrets. Verken taoisme, konfusianisme eller buddhisme – de tre store idehistoriske lærene som ligger til grunn for kinesisk moraloppfatning – opererer med noen skapergud. Ikke fortell meg at det kinesiske samfunn ikke har en moral! Like tåpelig er det når ateister ikke vil erkjenne at i det øyeblikk du opphever absolutter, noe moral med utgangspunkt i gudsforestillinger foregir å være, så opphever du også forestillingen om en objektiv eller absolutt moral (dog ikke subjektiv moral). Bare så det er sagt: en slik moral er ikke mindre moralsk eller mer forkastelig enn den som bygger på forestillinger om en moralsk urgrunn. Men nettopp fordi ateisten forkaster troen på en guddommelig sanksjonert moral, burde man kunne forvente at han er nærmere å ville slå sund ethvert tilløp til helliggjørelse av menneskeskapte forestillinger. Menneskerettighetene er skapt, tolket og endret av mennesket i tid og rom. De kan være ønskelig der og da, men hellige er de ikke. Ei heller universelle. Og vi kan selvsagt ikke ta det som en selvfølge at fremtidige generasjoner kommer til å holde på dem. Derfor bør ateister ha lettere for å kritisere disse. Dessverre vil ikke dagens vestlige ateister se dette, og de ender opp som ikonoduler.

Aksepterer du dette poeng, vil det kunne ha mange konsekvenser. For eksempel vil man kunne forestille seg at vestlige regjeringer vil finne det vanskeligere å bombe land langt borte under dekke av å ville utbre disse såkalte universelle rettighetene – når det i realiteten ikke er noe annet enn verdimessig imperialisme.

Fra zen-buddhisme stammer historien om læreren som sier til eleven, «Om du ser Buddha på veien, slå ham ihjel.» Poenget er selvsagt ikonoklastisk: du skal ikke forholde deg til en indre forestilling, men den faktiske realitet. I vår kulturkrets kan vi si at Gud satte ateisten på jorda for å slå sund ikonene, ikke pusse og gnikke på dem.

Ateisme i seg selv gjøre en ikke til et fælt og umoralsk menneske, som hasidiske visdom får frem, men det er et krevende og nakent felt å leve i, det skal innrømmes. Antakeligvis er det derfor de fleste ateister viker unna ikonoklasmen, for de trives med sine ikonostaser. Det er oppleves tryggest slik. 

Les også

-
-
-
-
-
-