Kommentar

Jeg vet ikke om det kan kalles et privilegium mennesker med mange år på baken nyter, men vi oppfører oss i alle fall som om så skulle være tilfellet, når vi rett som det er tiltar oss retten å minnes gamle dager med ømhet og lengsel. Ikke sjelden gjør vi det dessuten på måter som inviterer andre til å ta del i mimringen; vi skriver eller prater høyt om det vi husker. Kanskje skulle man kunne kalle slikt for ”utagerende nostalgi” om jeg får lov til for stunden å benytte meg av litt forvrengt, moderne kongehusterminologi som ble skapt for en ganske annen anledning og sammenheng.

Det jeg ønsker å dele med dere her og nå er et juleminne fra for over 50 år siden, fulgt av noen tanker om slike erindringers plass i vår moderne norske virkelighet. Uinteressant? Det kan så menn godt være. I så fall kan jeg bare anbefale at man benytter seg av den vidunderlige rett vi alle ennå har til å la være å lese det man ikke ønsker å eksponeres for; det er slett ikke den minst viktige negative menneskerettigheten vi som folk har ervervet oss. Men følger du med på denne lille juleminnereisen likevel, så tror jeg du vil se at vi sneier innom noen refleksjonspunkter som kan gi innsikt også utover pinnekjøttets og juleribbas holdbarhetsdato.

I det kalde landsens folkeskolehus der jeg gikk annenhver dag under de tre første årene av min tid i norsk akademia, var hele desember preget av juleforberedelser. Et utall av julesanger og -salmer ble innlært av oss små, selvfølgelig utenat. Iallfall første verset av flere av dem husker jeg fremdeles; det er visst sånt som kalles allmenndannelse. Historien om tømmermannen og hans trolovede som skulle innskrives i manntall, og som av den grunn ga seg i vei til Davids stad, Betlehem, ble godt og grundig fortalt av lærerinnen. Og der var det gråpapiret og potetlimet kom inn, for vi arbeidet også praktisk og intenst med fortellingen; vi laget et stort julebilde der figurer var klippet ut av fargerikt glanspapir og limt på remsen av gråpapir som så ble stiftet opp vannrett som en frise langs veggen i klasserommet. Det ble mye Josef, Maria og barnet i stallen, naturligvis, og godt med sauer, gjetere, vise menn i gilde klær og minst én stor julestjerne som strålte over det hele, foruten alt det bakgrunnsgråbrune som vi ikke fikk dekket med hendelser og figurer i vår gjengivelse av den fantastiske berettelsen. Formodentlig skjedde det samme også i hundrevis andre klasserom rundt omkring i landet; aktiviteten var en av utallige som var med på å skape en nasjonal enhetskultur, en felles erfaringsramme for dem som vokste opp.

Det var ikke stor kunst det vi skapte, selvfølgelig ikke og langt der ifra, og vi var heller ikke del i noen ”kritisk tenkning” eller ”tenke sjæl”-ideologi som senere på lett tvilsomt grunnlag er blitt fremholdt som en slags sokratisk livsholdning egnet for alle unge, men virksomheten bidro til å inkludere oss i et fellesskap som var uomtvistelig og vår soleklare arverett; vi hørte til. Skålen med potetlim som vi en vintermorgen oppdaget at musene i den gamle tyskerbrakka som nå tjenestegjorde som skolestue, hadde vært og spist av om natten, var også en del av den læringsmessige grunnmuren vi fikk bygget inn i oss. Det hele var nært og ekte. Det samme var de to nedtrekkbare kartene vi hadde i klasserommet – det ene av Norge, det andre av Det hellige land – og vedovnen i hjørnet. Herregud, som jeg formelig kan kjenne hvordan lyder, lukter og stemninger fra disse barndommens fjerne juleforberedelser baner seg vei gjennom de evolusjonært eldste hjernestrukturene mens jeg skriver, gjennom selveste reptilhjernen, for det er der de hører til de mest emosjonelle minnene, de som alltid er de sterkeste.

Det jeg da får del i er den egentlige nostalgia, smertefull hjemlengsel, skjønt følelsen er ikke utelukkende plagsom, den har også en sødme i seg, litt som kjærlighetssorg har det. Som en pussighet kan nevnes at termen nostalgi først (på 1700-tallet) ble brukt om ”Schweitzerheimweh,” den sterke hjemlengselen som kunne sette inn og gjøre sveitsiske leiesoldater kampuføre når de hadde fått nok av det italienske eller franske lavlandet, og trangen til igjen å puste klar, hjemlig alpeluft vokste seg sterk og tok kraften fra dem.

Selvsagt er nostalgien hos oss eldre ikke bare et sug mot et annet sted og en annen tid, men også en lengsel tilbake til ungdommen som sådan, til da verden var fersk og uutforsket, full av muligheter og forhåpninger. Dette elementet er ufrakommelig, men er det hele forklaringen bak følelsen?

Mange av oss har opplevd det moderne fenomen at kroppen reiser raskere enn sjelen; vi føler det på lange flyturer der man ikke mentalt kommer frem før lenge etter at flyet har landet. Jeg har aldri opplevd å ta båt over Atlanteren, men innbiller meg at man da rekker å omstille sjelen på en ganske annen og bedre måte, gradvis som ”organet” trenger det, slik at man så noenlunde ankommer i ett stykke når båten omsider legger til kai og man går fra borde. Visst aksepterer jeg muligheten av at min sjel kan være enda tregere enn andres, som jeg også selv lider lenger av jetlag enn andre jeg kjenner, men prinsippet står fast: Sjelen er for oss alle om ikke et ”immobilium,” så i alle fall langsommere enn kroppen.

Er det ikke slik med livsreiser gjennom historien og et endret samfunn også, selv om tidsskalaen da er en annen og langsommere enn ved turer til og fra New York og lignende? Altså at vi i den dagligdagse adferden nok delvis klarer å tilpasse oss det nye som skjer, men likevel må erkjenne at sjelen henger etter?

Etter mitt syn er svaret så åpenbart ”ja,” og man kunne med bakgrunn i denne innsikten ønske at de styrende passet på å ta litt mer hensyn til at mennesket i bunn og grunn er et konservativt vesen, et som trives bedre med vaner enn med forandringer. Sistnevnte er stort sett av to slag: De som foranlediges av teknologiske fremskritt, og de som er politisk motivert (”politisk” er her brukt i videste forstand og tar opp i seg også allehånde ”tidsåndsvariasjoner” så lenge disse ikke bunner i endret teknologisk ferdighet). Vi vet alle at den første typen forandringer er massive, tenk bare på hvordan vi omgås med penger på et helt annet vis enn før, for ikke å snakke om informasjonsteknologiens og endrede transport- og reisevaners innflytelse på hvordan vi lever livene våre. De eldste blant oss har åpenbare vansker med alt det nye, og strengt tatt trenger man ikke være særlig gammel for å føle at ”sjelen henger etter” i både den ene og andre sammenheng hva slike nyvinninger angår.

Den som håper at politikere og andre øvrighetspersoner ikke skal legge for dagen overstadig endringslyst ledende til unødige restruktureringer og omorganiseringer, nye tenkemåter og krav som gjør livene våre enda mindre gjenkjennbare fra tiår til tiår og fra generasjon til generasjon, blir dessverre kun i beskjeden grad bønnhørt. Klåfingretheten er stor og bidrar til å vri nostalgien fra en blandet til en utelukkende smertefull opplevelse. Et bittelite, nesten morsomt eksempel i så måte utspilte seg nylig rundt den alltid progressive eksstatsråd Lysbakken i saken om hvorfor man hadde byttet fra tradisjonell norsk julemat til tacos under avslutningen av høsthalvåret på Løvebakken: ”Jeg er for alle forandringer her på huset,” sa han i følge TV og min hukommelse. Det var kan hende ment med glimt i øyet og man skal ikke ta responsen alt for alvorlig, men ikke var den noen ”glipp” heller. SV-lederen er blant dem som gjerne vil rydde unna det gamle, og som slett ikke bekymrer seg over at det Norge som engang var, raskt forsvinner som følge av villet politikk. Han og hans meningsfeller målbærer en mentalitet som resulterer i protesttog der kravet om ”Change!” entusiastisk runger mot himmelen og morgenrøden alltid er like rundt hjørnet.

Selv er jeg uenig med herr Lysbakken også på dette punktet som jeg stort sett ikke deler hans politiske ”mindset” overhodet; jeg vil bevare norsk kultur heller enn endre den gjennom politiske vedtak. Han har inntil fornylig hatt direkte politisk makt, jeg har aldri hatt det og vil aldri få det; slik er virkeligheten som man må forholde seg til. Det finnes grunner til det som skjer.

Men stort sett prøver jeg å unngå politisk fargede funderinger som de ovenfor anførte når jeg minnes juler fra for lang tid tilbake, mens jeg var liten skolegutt og i årene siden, jeg konsentrerer meg heller om føleri, altså ”groove”-dimensjonen av virkeligheten med alle sine metaforiske dompapper og nek. I min verden er definitivt ikke alt politikk selv om Lysbakkens forgjengere på 70-tallet brukte å påstå at nettopp så var tilfellet; de hadde feil også der. Etter evne og ikke alt for stenisk prøver jeg å gjenskape noe av det forgangne til glede for både meg selv og dem som kommer etter. Det vi da gjør må nødvendigvis bli annerledes enn det som var, for selve tiden er en annen, men en sammenhengende essens finnes likevel i bestrebelsene, noe egentlig som ikke har endret seg under den raske ferden inn i alt det nye, litt som en treg sjel på reise. Derfor gleder jeg meg også hver gang egne barn i diskusjoner kontrer med argumentet ”men det er jo tradisjon!”; for meg ligger det håp i slikt.

Det gjør både godt og vondt å tenke på forandringene og det som engang var, slik er nostalgiens vesen. Noen endringer er bra, andre dårlige, hva oss selv angår så vel som omgivelsene. Noen er bestandige, annet kan vi reversere om vi vil og orker. Det gjelder å finne ut hva som er hva, samt hva som fortjener å kjempes for mens man lar resten skli inn i glemselen.

Julen er verd å kjempe for, ikke minst barns opplevelse av den og voksnes minner om hvordan julen var og burde være. Jeg prøver å gjøre mitt til at den ikke endrer seg så fort at ikke sjelen henger med.

God jul til alle lesere og skribenter!

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også