Kommentar

Det er opplest og vedtatt at åpne grenser og fri flyt er tidens løsen. Slik at unioner og frihandelsområder som EU, EØS, NAFTA og frihandelsorganisasjoner som WTO fremstår som legemliggjøring av fremskrittet.

Den samme fremtidsoptimismen gjør seg gjeldende nå som på 1800-tallet. Det er bare ett show i byen.

I Davos møtes hvert år eliten som styrer globaliseringen og høster dens frukter. De liker å se seg på seg selv som en blanding av idealister og pragmatikere. De ser ingen motsetning mellom å redde verden med Gucci-vesker over skulderen.

Børge Brende har arbeidet som direktør for Davos-konferansen, World Economic Forum. Det er ikke rart at han synger globaliseringens pris., slik han gjorde i en kronikk i DN mandag 2. desember: Friere handel for nye arbeidsplasser.

Her slår vår nye utenriksminister et slag for enklere handelsprosedyrer: å kutte red tape vil kunne skape 30 millioner nye arbeidsplasser, hevder han. Hvis reglene forenkles og standardiseres kan man gå løs på de virkelige hindringene: tollsatser og subsidier.

Ifølge Brende er en verden som følger samme prosedyrer og regler mulig. Gevinsten vil være enorm.

Konvergens

Ett trinn over denne forenkling ligger forestillingen om konvergens. Dette er et nytt moteord som betyr at når alle handler med alle og mennesker og kapital flyter fritt vil landene nærme seg hverandre.

Dette ble anført som argument under samfunnsøkonomenes  konferanse i høst: på plussiden av innvandringsregnskapet må anføres at man hjelper mennesker fra fattige land og at de på sikt vil konvergere med oss: Pakistan og Norge vil møtes et sted en gang i fremtiden.

Pakistan ble ikke nevnt eksplisitt, men siden man snakket om ikke-vestlig innvandring er det ikke søkt å sette det inn. Eller Somalia og Irak for den del.

Alle oppegående mennesker vil forstå at det er noe som er utelatt fra denne ligningen, og det er ordet kultur.

Pakistan kommer ikke til å nærme seg Norge. Pakistan er et runaway train, et potensielt Gaza med 300 millioner mennesker.

Bak moteordet konvergens ligger noe annet på lur: kan det tenkes at det er Norge som vil begynne å ligne på Pakistan? Kristin Clemet og Grete Brochmann må unnskylde hvis denne tanken melder seg hos tilhøreren. Når han/hun stiger ut i Oslos gater: hvilken retning går utviklingen?

Vinnere og tapere

Globaliseringens fortalere glemmer å fortelle at også dette spillet har vinnere og tapere.

Globaliseringen har skapt en elite av eiere og achievers som har kommet ut on top. De gjenkjenner hverandre og har felles interesser. Det er ikke noe galt i å vinne. Men i det øyeblikk man gjør det til en ideologi som tildekker at noen vinner og noen taper, er man over i noe annet. Da representerer man en herskende klasse.

At ikke venstresiden har kunnet formulere dette enkle budskapet er noe av hovedforklaringen på den synkende oppslutningen.

Venstresiden vil ha i pose og sekk. Den vil både fly billig med Norwegian og ha norske lønninger.

I praksis har man valgt høye lønnninger fremfor rettferdighet:

Anne Kari Haug skriver i dagens DN:

Når stadig mer oljepenger tas inn i økonomien innebærer det nødvendigvis at tradisjonell industri fortrenges og at den kostnadsmessige konkurransen svekkes. Impulsene fra oljen har imidlertid blitt mye sterkere enn ventet, fordi oljepris og oljeinvesteringer har steget vesentlig mer enn noen hadde sett for seg. Etter at handlingsregelen for bruk av oljeinntekter ble innført i 2001, anslo Finansdepartementet at konkurranseevnen de neste ti årene ville svekkes med mellom fire og åtte prosent. Fasit har vist 20 prosent.

Taperne

Men noen har ikke fått være med på festen. Det gjelder ansatte i hotell, service, renhold, transport, bygg og anlegg. De er utkonkurrert av polakker og svensker.

Det finnes en sammenheng mellom tiggerturisme, og utenlandske lastebiler på norske veier uten kjettinger; det er den frie flyt, og man tar omkostningene med på kjøpet.

For det er ikke de som bestemmer som betaler prisen, enten det er kriminalitet eller tap av jobben.

På et eller annet tidspunkt må noen sette seg ned og fortelle med rene ord hvordan spillet er satt opp: det er ikke rettferdig i betydningen at alle får en fair sjanse. Noen blir skjøvet ut.

At Arbeiderpartiet ikke har våget å si dette høyt har kostet dem tillit blant dem hvor den er mest verdt. Så vanskelig er økonomi ikke. Hvis man har hatt en godt betalt jobb for som sjåfør med egen bil, og etter noen år utkonkurreres av utlendinger, er det ikke rocket science å forstå sammenhengen.

Det er mange slike opplagte sammehenger i det norske samfunn som ikke omtales. Det skrives bare på kontoen for «utviklingen».

Man skal ikke ha drevet mye med politikk for å oppdage at det ligger et stort populistisk potensial i disse uomtalte sammenhengene.

Alle tjener til slutt

Økonomisk teori sier at alle vil vinne noe. Alle vil få det bedre.

Men slik ser det ikke ut. Noen blir tapere i globaliseringen. De er salderingsposter eller verre. Noen havner i posisjoner som minner om det rene slaveri.

Da er vi inne på politikk. Økonomien kan ikke ses løsrevet fra det politiske system. Å late som noe annet er å kaste blår i øynene på folk.

Men det er ikke populært å snakke om hverandres utbytting og undertrykkelse i den globale landsby. Det er brudd på etikette.

Når det kommer til stykket er individet mindre verdt enn gode relasjoner. Dette gjør behandling av vestlige kvinner i muslimske land til et sensitivt tema, jfr historien om Marte Dalelv. 

Men man trenger ikke trekke inn den muslimske verden. Det er nok å se på behandlingen av filippinske og indonesiske hushjelper i byer som Hongkong og Singapore.

Morten Iversen beskrev forholdene i DN man 2/12 ut fra en rapport fra Amnesty International. Det er ikke snakk om lave lønninger og utnyttelse. Det er snakk om å lure mennesker til å gi fra seg sin frihet og deretter presse dem til 18 timers dager uten fridager. Forhold som minner om slaveri.

De forhold som tillater slik behandling av mennesker gir også spillerom til mennesker som liker å mishandle andre. Det er det også mange historier om.

Omfanget er enormt.

Rundt 320.000 hushjelper jobber som hushjelper i Hong Kong. Rundt halvparten kommer fra Indonesia. Disse mangler grunnleggende rettigheter som andre utlendinger bosatt i en verdens rikeste byer har.

– Fra det øyeblikk kvinnene blir lurt til å registrere seg for arbeid i Hong Kong er de fanget i en sirkel hvor de utnyttes i hva som best kan karakteriseres som moderne slaveri, sier forsker Norma Kang Muico hos Amnesty i Hong Kong.

Problemet med «hushjelper» har vært kjent lenge. Ingenting skjer. Det samme gjelder forholdene for fremmedarbeidere i Emiratene. De som bygger skyskraperne og fotballstadioene og hotellene til VM i fotball. Eller til vinter-OL i Sotsji.

Utbyttingen og nedverdigelsen er ikke forbigående. Den er permanent.

I femårsperioden fra 2008 til 20012 utvandret i gjennomsnitt en halv million indonesere årlig. Rundt 70 prosent havnet som hushjelper i Midtøsten og asiatiske storbyer – i hovedsak Hong Kong og Singapore.

Engangsbruk

Verdens befolkning stiger raskt. Her dukker for første gang ordet «engangsbruk» opp om mennesker.

Hushjelpene har ikke samme rettigheter som andre utlendinger i Hong Kong.

– Hong Kong-myndighetne har gitt klar beskjed om at hushjelper er ekskludert fra samfunnet og vi blir sett på som engangsforbruk, sier pressetalsmann Eman Villanueva hos Asia Migrant Coordination Body til AFP.

Fri tilgang på mennesker som er fratatt sine rettigheter gjør noe med samfunnene de kommer til.

En ny lov gir hushjelpene rett til en fridag i måneden fra 2013 av. En meningsmåling foretatt av Channel News Asia viser at 80 prosent mener at myndighetene har latt seg presse av hushjelper og frivillige organisasjoner for å innføre fridagen.

Hvis menneskeverdet heller ikke står høyt i kurs hos hjemlandets myndigheter har ikke hushjelpene mange steder å henvende seg. De innbringer verdifull valuta. Hvem vil ødelegge for gullhøna som legger gulleggene?

Humanitært ansikt

Det merkelige er at globalisering og FN-retorikk er blitt ideologi som vi indoktrineres med helt fra barnealder. Den anvendes når det gjelder å presse europeere til å ta imot folk på vandring, for slik å bevise vår godhet. På en måte er asyllobbyen blitt en del av globaliseringen. Den gir den et humanitært ansikt.

Resultatet er at tilliten i de vestlige land er i rask oppløsning og erstattes av en flytende tilstand, der alle har nok med sitt.

Slik avskaffes politikkens grunnvilkår, som handler om å organisere samfunnet til beste for menneskene.