Fouad Acharki, programleder i Radio Migrapolis på NRK definerer hverdagsrasisme:

– Det er når folk begynner å snakke til meg på engelsk. De antar at jeg ikke kan norsk, på grunn av hudfargen min. Eller at kvinner tar et ekstra grep om vesken når jeg går inn i heisen. Jeg er ganske lys i huden. Noen som er mørkere enn meg har kanskje opplevd dette enda mer.

Men er det egentlig rart at folk snakker til ham på engelsk nå som det ankommer 14.000 asylsøkere i året? Folk med mørkere hudfarge som snakker norsk er fremdeles i mindretall i Norge og mange tar nok en rask sannsynlighetsberegning før de snakker til ham. Han får sikkert unnskyldende smil og beklagelser straks han gjør dem oppmerksomme på at han snakker norsk. At kvinner nå tar ekstra grep om vesken er en ny risikokalkulering etter at antallet grove tyverier, veskenappinger og ran har eksplodert i Oslo. Politiet i Oslo har bekreftet at de aller fleste som står bak denne kriminaliteten har annen etnisk bakgrunn enn norsk.

Det minner meg om et TV-program om utrykningspolitiet i Storbritannia hvor en mørkhudet mann ble rasende da han ble spurt om han hadde et britisk førerkort, for HAN var brite. Politimannen forklarte etterpå at han spør ALLE om de har britisk førerkort for da kan det gis prikker.  Slik kan altså forventningen om diskriminering selv bidra til å skape en opplevelse av diskriminering. Alt tas personlig og man blir overfølsom i situasjoner hvor det i realiteten ikke foregår noen forskjellsbehandling.

Fouad Acharki er også lei av å svare på hvor han kommer fra.

– Jeg er lei av å bli spurt om hvor jeg opprinnelig er fra. Det bare fremmedgjør meg. Jeg synes det er uhøflig å spørre om det med én gang en samtale begynner, sier han.

Dét kan han godt mene. Men hans oppfatning av (u)høflighet kan da ikke klassifiseres som rasisme? Vi andre som bor i et annet land og blir oppfattet som utlendinger enten ved utseende eller aksent er vant med å bli spurt om hvor vi er fra. Svært mange som treffer meg for første gang spør hvor jeg er fra. Jeg har aldri oppfattet det som rasisme for min egen del, men som interesse. Men så er jeg da heller ikke mørk i huden og har ikke noe kompleks i forhold til å være norsk i utlandet.

Audun Lysbakken henger seg på og sier at ordet rasisme nesten har blitt tabu.

– Vi bruker ikke ordet rasisme fordi vi er så redd for å tråkke noen på tærne. Tråden på Twitter minner oss om at det er en god del mennesker i Norge som opplever forskjellsbehandling på grunn av sin bakgrunn. Det skjer oftere enn vi liker å tro og det er på tide å kalle det rasisme, sier han.

Hvem er «vi» som ikke bruker ordet rasisme? Og hvilke tær er det som ikke skal tråkkes på? Rasismeordet er blitt misbrukt til de grader at det nesten ikke har noe substans igjen. Folk blir lei. Fra å unnskyldende si: Jeg er ikke noen rasist men…, så sier flere nå: Kall meg gjerne rasist men…

Det hadde vært å håpe at debatten hadde passert punktet hvor hårsårhet fra innvandrere og normal høflighet fra nordmenn blandes til en suppe av «hverdagsrasisme», men dengang ei. Artikkelen i VG er et skritt tilbake.  Kanskje det menes at det har vært rapportert for mange voldeligheter mot nordmenn i avisene i det siste og at dette er skrevet for balansens skyld.

Lysbakken sier at rasismen skjer både i arbeidslivet og utelivet:

– Forskning viser at 25 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju hvis du har et utenlandsk navn. Det er reell diskriminering i det norske arbeidslivet. I utelivsbransjen oppgir 20 prosent av menn med innvandrerbakgrunn at de har blitt diskriminert, gjerne avvist i døra, sier han.

I 2010 sa Bo Viveke i et Intervju med Dagbladet at det ikke er nattklubbenes ansvar å bygge ned fordommer.

– (Diskriminerings)Ombudet lever på en rosa sky, men sånn er ikke verden. Når klokka er tolv og folk er fulle i en pulserende tettpakket nattklubb, så er det for sent å spre det gode budskap. Derfor siler vi i døra, sier Vivike.

I sju år har vi samlet erfaringer og rapporter om vold, utpressing, narkotikasalg, købråk og trusler på klubbene. I mellom 80 til 90 prosent av tilfellene startes det dessverre av folk med ikke-norsk etnisk bakgrunn, sier Vivike.

VG