Vaclav Havel definerte livet som dissident under kommunismen som «et forsøk på å leve i sannhet». Dette avstedkom ubehageligheter fordi ideologien i regimene det gjaldt bygget på løgner.

I Vestens liberale demokratier bygger ideologien snarere enn ren løgn på en mer eller mindre aktiv fravelgelse av sannheten.

Den ubehageligste sannheten med ranene i Oslo, og mye annen kriminalitet for den del, er a) at gjerningsmennene som ikke har etnisk norsk bakgrunn er sterkt overrepresentert, og b) at etnisk norske blant annet av denne grunn søker seg vekk fra steder hvor deres egen gruppe ikke lenger dominerer gatebildet.

Den er så ubehagelig at selv når den både med embedets og erfaringens tyngde sies rett ut til TV 2, så går det over en uke før noen griper fatt i den. Som om man ikke ville vite, som om man klamret seg fast til fortellingen om smeltedigelen og Benetton-reklamens multikulturelle forbrødring – som forekommer, men dessverre ikke er hovedregelen.

En far forteller at alle hans fire sønner er blitt ranet i løpet av den siste tiden.

I løpet av noen få måneder har 17 år gamle Johan blitt ranet to ganger. Både han og kameraten Birk har opplevd å bli overfalt av unge gutter med minoritetsbakgrunn i nærmiljøet der de bor i Groruddalen i Oslo.

– Vi vil ikke ha fordommer, men det er vanskelig å ikke ha det. I hvert fall når det skjer så ofte, sier de til TV 2.

Resultatet er en selvpålagt innskrenkelse av bevegelsesfriheten hos sønnene:

– De har blitt veldig forsiktig i livet, når de går på en buss eller forbi et sted der det er mange innvandrerungdommer. Jeg skjønner de veldig godt, men jeg blir litt lei meg allikevel. Det er ikke sånn det skal være i byen vår.

Politimesteren bekrefter at minoritetsungdom oftest står bak:

– Det er gjennomgående at disse ranerne er gutter, de er gjerne mindreårige. Mange er under 18 år. De aller fleste har annen etnisk bakgrunn enn norsk, sier Hans Sverre Sjøvold til TV 2.

Dette er såpass rene ord for pengene at man snarest burde avblåse alle planlagte festtaler om hvor trygg hovedstaden er og hvor bra det går med integreringen. Oslo er blitt en slags miniatyrvariant av New York for noen tiår siden, forøvrig i likhet med mange andre europeiske byer. De svarte bor her, de hvite bor der, og ingen med vettet i behold som ikke er helt nødt, beveger seg i bestemte svarte nabolag.

Det er ingen suksess eller noen modell for andre norske byer. Det er et skrekkens eksempel som slett ikke er til etterfølgelse.

Norge kan utmerket vel romme individer med annet opphav enn norsk, men når de blir så mange at de danner egne enheter, går noe nesten uunngåelig galt – slik det gjør de fleste andre steder. Det ville være på tide å innse det snart, heller enn å fortie sannheten.

En mer subtil form for benektelse finner man av og til i disse historiske artiklene som Aftenposten-produktet Osloby en stund har offentliggjort. Det var trangt på T-banen før også, det fantes prostitusjon, voldsmenn og røvere før, romfolk er «ikke noe nytt», det har vært strid om politiuniformen før etc.

Som om dagens innvandringsbølge ikke førte med seg noe ukjent, som om det ikke er noe nytt under solen at den etniske sammensetningen av landet endres lynraskt og irreversibelt – med større konsekvenser og mindre oversiktlige sådanne.

Konklusjonen overlates til leseren, som dermed kan føle seg kjempesmart, lykkelig uvitende om at han i virkeligheten tar dumskapen til nye og mer avanserte høyder. Alt annet enn et forsøk på å leve i sannhet.

 

Ber innvandrerforeldre ta mer ansvar