Journalistikken sammenlignes av og til med verdens eldste yrke. Det er egentlig ikke rettferdig, for som Ole Paus bemerket ved anledning: det er forskjell på å selge seg selv for et usselt beløp, og å selge andre for et høyt.

Til daglig tenker man kanskje ikke over at en annen ting som skiller de to, er at de prostituerte unngår ondskapsfull sladder. Det er da heller ikke hver dag man får det så tydelig illustrert som Thomas Boe Hornburg gjør i Aftenposten i dag.

Hornburg har anmeldt Jon Hustads nye bok «Farvel Norge». Det vil si han har egentlig ikke det, for genren anmeldelse krever at man gjengir bokens meningsinnhold på en ikke altfor tendensiøs måte, i det minste i grove trekk. Hornburg gjør ikke det. Derimot griper han til det tendensiøse ordet «urokråke» for å stemple forfatteren, altså personen, allerede i den første setningen av teksten sin.

En urokråke er ifølge Bokmålsordboka en «forstyrrende person», og er det noe vi hater i Norge, så er det å få idyllen vår forstyrret, selv om streben etter sannhet er noe som i sin natur krever at man får sine oppfatninger forstyrret. Den som drister seg til noe slikt når det gjelder de viktigste trossetningene, trenger ikke vente lenge på å bli tuktet.

I en av disse voldsfilmene som fikk sånn ikonisk status for endel år siden, jeg husker i farten ikke hvilken, er det en scene hvor en fyr må bankes opp, men vedkommende slår så godt fra seg at man må hente inn den aller største gorillaen for å få gjort jobben.

Anmeldelsen til Hornburg, som ikke har så mye annet på repertoaret enn evnen til å slå i én retning (når skrev han noengang en viktig artikkel?), er litt i samme gate. Det er de skitneste tricksene som hentes frem:

Etter å ha lest hans nye bok – Farvel Norge: Velferdsstatens fremtidige kollaps – er fortsatt det fineste jeg kan si om Hustad at han er en flittig maur og en ensom – og derfor verneverdig – svale på ytre høyrefløy i norsk politikk.

Nedlatende, stakkarsliggjørende og brennemerkende på én gang. Han må få være i fred i reservatet sitt, men virkelighetens verden er et annet sted. Hvem pokker brydde seg om hva Hornburg hadde å si om Hustad? Mange er derimot interessert i hva Hustad har å si om Norge.

Anmelderen innrømmer riktignok at Hustad tar opp viktige spørsmål, men uten å argumentere for det hevder han at såvel diagnosen som omgangen med fakta er «enøyd».

Hvor mange øyne hadde Hornburg åpnet før han skrev dette?

«I 1967 (..) var det knapt 97 000 som fikk uførestønad. Nå er det 476 000 som mottar uførepenger fra staten», skriver Hustad.

Tallet er feil. Det er i overkant av 300 000 som nå mottar uførepensjon.

Men som påpekt i kommentarfeltet under Hornburgs artikkel, skriver Hustad dette:

“I mai 2013 var tallet på midlertidig uføre, de på arbeidsavklaringspenger, kommet oppi 167 000, og tallet på permanent uføre var på 309 000. Til sammen 476 000 mottar nå en eller annen form for uføreytelse.»

Hornburg synes ellers å mene at nordmenn ikke kan være late så lenge de har høy sysselsetting:

Og Hustad kunne med fordel lagt til at vi fortsatt er blant de landene i verden med den høyeste andelen i jobb. Og at veksten i antall uføre det siste tiåret har vært beskjeden og i all hovedsak skyldes at befolkningen er blitt eldre (og ikke nødvendigvis latere).

En ting er at Hornburg ikke vet, eller later som om han ikke vet, at veksten i antall uføretrygdede er kamuflert med midlertidige ordninger som opphører til neste år. Men hvordan er det mulig ikke å oppdage at en rekke offentlige stillinger egentlig er en finere form for trygd som ville ha vært umulig uten vanvittig høye oljeinntekter?

Hustad viser at innvandringen er en formidabel økonomisk belastning for velferdsstaten, og argumenterer for mindre innvandring. Hornburgs mest elegante grep er at han svarer med å kalle det tabloid (!) å bruke tall:

Men fordi Hustads tabloidjournalistiske tallknusing ikke har rom for tvetydighetene i velferdsstatens utfordringer, blir også slike tiltak stående som provokasjoner mer enn virkemidler som Hustad tar seg bryet med å begrunne skikkelig.

Man venter forgjeves på forklaring av hva tvetydigheten består i. Til gjengjeld rundes makkverket av på samme tendensiøse måte som innledningen:

Hustad er noe så sjeldent i norsk offentlighet som en belest, mørkeblå bølle.

Sånn, da var det gjort. Den egentlige bøllen har gjort seg fortjent til sin lønn. Da kan man late som om det bare er de andre kvasi-nazistene som «tar ham på fullt alvor» (mens boken klatrer oppover bestselgerlistene). Mon tro om ikke Hustad liker å gå i ridestøvler også?

Helvetesreisen