Kommentar

Av og til er man nødt til å ta blikket bort fra den daglige nyhetsstrømmen, skue litt bakover i tid, og prøve å finne ut om nyhetsfragmentene sett i sammenheng forteller noe mer enn de gjør hver for seg.

Det å stoppe opp, betrakte virkeligheten, tenke seg om og meddele resultatet av tenkningen, skulle normalt være profesjonelle kommentatorers daglige brød. Et samfunnsoppdrag. Men på innvandringsfeltet er fraværet av toneangivende analyse i Norge bortimot totalt. Noen gjør rett og slett ikke jobben sin.

Det er fascinerende i hvilken grad de unnlater å gjøre den. Som om en lege ikke ville se symptomer i sammenheng, selv om totaliteten av dem skulle være som hentet rett ut av en lærebok og peke i retning av en helt bestemt diagnose.

Er det virkelig så vanskelig å sette informasjonsbitene sammen til et bilde?

La oss lage en liten fortegnelse over informasjoner som er tilflytt oss den siste tiden på asylfeltet, og se dem i sammenheng med ting vi vet fra før.

Vi fikk nylig vite at antall asylsøkere den siste tiden har økt voldsomt. Det antydes en tilstrømning på 14.000 personer i løpet av 2013. De vanligste opphavslandene er i rekkefølge Eritrea, Somalia, Afghanistan, Syria, Sudan, Nigeria, Russland, Kosovo, Iran, Etiopia og Irak. Særlig for den førstnevnte gruppens vedkommende er økningen formidabel. Det må opprettes 30-40 nye mottak, og kommunene må ta imot flere.

Hva kan vi si om tallet 14.000? Det er et tall som for sammenligningens skyld tilsvarer omlag en fjerdedel av de nyfødte i landet. Og det er et tall som sett i forhold til antall innbyggere i landet ligger skyhøyt over tilsvarende for de fleste andre europeiske land – mer enn hundre ganger over Portugal f.eks. Om man ser bort fra noen øyer i Middelhavet, er det kun andre solide velferdsstater som er i klasse med Norge (mon tro hvorfor?).

Hva vet vi om personene som kommer til Norge fra de angjeldende landene? Vi vet at tre fjerdedeler av de 4.350 som har fått sjekket sine fingeravtrykk, også har søkt asyl i andre europeiske land. En slags regelstridig helgardering som forteller en at personene som tar seg til Norge, allerede er kommet seg i sikkerhet annetsteds. Et inntrykk som bekreftes av vitnesbyrdene fra eksil-syrerne som snakket åpenhjertig med avisen Avvenire – middelklassemennesker i sikkerhet, som til forskjell fra stakkarene i libanesiske flyktningeleire kan betale smuglere eller falsknere for å komme til Nord-Europa.

Av et oppslag i Finansavisen 7. september vet vi også at innvandrere fra Somalia, Afghanistan og Irak er uhyre kostbare for offentlige budsjetter. For førstnevnte lands vedkommende, skyldes det kanskje også noe som etter alle solemerker er en massiv svindel med overgangsstønad, en sak som det tilsynelatende er lagt et pottetett lokk over etter at den kom (forøvrig i likhet med taxisvindelens versjon 2.0, hvor personer fra Pakis­tan, Irak og Afghanistan er involvert).

Av tidligere offentliggjort kriminalitetsstatistikk fra SSB, omtalt f.eks. i Dagbladet, går det ellers frem at 17 prosent av de irakiske innvandrerne ble dømt i en norsk straffesak i tiden 2005-2008. For Kosovo var den tilsvarende andelen 16 prosent, for Somalia 15 prosent og for Afghanistan 14 prosent.

Som Aftenpostens Per Anders Johansen skriver, ligger heller ikke nigerianere på latsiden hva kriminalitet angår:

Ifølge Touch Down-prosjektets rapport for første halvår 2013 står vestafrikanske kriminelle for en «veldig stor del» av den synlige kriminaliteten i Oslo sentrum.

Prosjektet har gitt resultater […]

Men til tross for politiets aksjoner, er problemet større enn noensinne. 394 nigerianske asylsøkere er kommet til Norge hittil i år, en økning på 100 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. De fleste er menn i 20-30-årene. Daglig er mange av dem synlige i Oslos gater, som selgere av hasj, kokain og narkotiske tabletter.

Dertil kommer den senere tidens nyheter om at fengslene er fulle.

Når tusenvis av mennesker havner i asylsystemet, skaper det ellers store problemer for utlendingsmyndighetene. Det finnes ikke mange nok eritreisk-tolker, og saksbehandlingstiden for denne gruppen er fordoblet. Asylsøkerne fra Eritrea må vente i fire måneder på intervju. Det gir i det minste tid til å tenke ut en god historie. Sylo Taraku – en mann med fartstid både fra UDI og NOAS – har sagt at han i sin tid som asylaktivist sjelden møtte genuine asylsøkere. En mottaksleder mener derimot å vite at det er tale om mennesker på flukt som vi har en plikt til å hjelpe. På flukt fra f.eks. Italia.

Hvordan skal det så gå med forvaltningen og kommunene, som plutselig får en nesten dobbelt så stor strøm av asylsøkere å hanskes med? Ord som full kork blir benyttet: Nesten ti tusen personer som sitter i mottak, skulle egentlig ha vært et annet sted. Og når de havner i en kommune, blir de straks en belastning for det lokale budsjettet – stikkord er blant annet språkopplæring og sosiale utgifter.

Og bolig. På bekostning av hvem? Et oppslag i Stavanger Aftenblad sist lørdag (papirutgavens side 5) er talende:

– Vi tar imot flyktninger, men klarer ikke ta skikkelig vare på dem. Mange av disse familiene kommer hit for å få mat, sier Kari Hansen. Hun er diakon ved Frelsesarmeen i Sandnes.

Hun viser frem posene med mat de lager til muslimer.

– Det er blitt nødvendig å lage spesialposer de siste årene. Flere og flere flyktninger kommer til oss for å få hjelp, sier hun.

– Mange av flyktningene sliter med å få jobb og ender opp her, sier Hansen.

Spenningen og gnisningene mellom nordmenn som har stått lenge i boligkø og innvandrere som har nøkkel til egen leilighet når de kommer for å hente mat, merkes lett.

– Jeg frykter at det under visse omstendigheter skal eksplodere, sier Kari Hansen.

Sandnes kommune tar hintet, og ønsker ikke å ta imot flere enn kvoten de ble tilmålt tidligere.

Det ovenstående er bare en liten del av det berg av informasjon som vedrører asylsøkere i Norge. Den som nå ikke ser bildet som punktene avtegner, kan ikke lenger anses som en våken, rimelig eller oppegående person. Når man ser opplysningene under ett over tid, kreves det aldeles ingen tung analyse for å innse at norsk asylpolitikk er et ekstremt kostbart narrespill som gjør uopprettelig skade på landet.

For kriminelle og lykkejegere er det et lykkeland; for den opprinnelige befolkningen er det et land de må dele med personer som ikke har gjort seg fortjent til det som er arven etter deres egne forfedre. Det er dyp urett. Konklusjonen ligger bare og venter på å bli uttalt: Asylinstituttet må avvikles i sin nåværende form.

At dette ikke allerede er fremmet som et krav fra ansvarlige myndigheter eller politikere, eller lederskribenter for den del, blir omtrent å sammenligne med et foreldrepar som kommer hjem og ser at familiens tenåring har fått ubudne gjester i huset som slår i stykker inventaret, uten å reagere – som om de ikke hadde noe ansvar for deres eget hjem.

Hva brede lag av befolkningen angår, virker den til de grader nedsløvet av flere år med asylpropaganda fra godhetsindustri og politikere, og temmet av dårlig skjulte trusler fra de samme, at det ikke finnes det nyhetsoppslag eller den analyse som kan sette hjernecellene eller stemmebåndene i sving. Det spiller ingen rolle om det kommer mennesker til Norge fra et korrupt land i et antall tilsvarende et norsk tettsted, eller at en sjokkerende høy andel av de samme svindler de offentlige kassene.

Situasjonen minner litt om en scene fra Jean-Pierre Jeunets film «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre», hvor filmens hovedperson forsøker å vekke faren – som er gått i frø etter at kona døde – emosjonelt til live ved å fortelle om sjokkerende ting som skal være skjedd henne. Med et tap av kognitive evner i samme klasse som den norske befolkningens, fortrekker han ikke en mine.