Norge har de senere år opplevd flere «overvåkings- og etterretningsskandaler». De slås stort opp av mediene. Så også denne gang. Kjetil Stormark har via anonyme kilder fått vite at E-tjenesten fører kartotek over sine informanters familier og nettverk. Det skal være snakk om en 400 navn.

Kjetil Stormark ville ha ryggdekning og kanaler til offentligheten. Han inngikk derfor et samarbeid med NRK og Dagbladet. De var dermed haleheng da EOS-utvalgets kontrollgruppe dukket opp utenfor E-tjenestens kontor i Havnelageret i Oslo tirsdag, på det som viste seg å bli en fire timer lang «befaring».

Det er ikke første gang EOS-utvalget følger opp tips om uregelmessigheter i tjenestene. Men det er første gang de har pressen på slep. På bildet i Dagbladet kan man se Dagbladets tv-team intervjue EOS-utvalgets leder, Eldbjørg Løwer, – hun var den eneste som var autorisert til å si noe – mens man ser Kjetil Stormark stå i bakgrunnen.

Man må si det er spesielt at EOS-utvalget blir med på et opplegg som Stormark har fått NRK og Dagbladet med på. Hvis hensikten er å etterforske irregulær virksomhet må man kunne si at EOS-utvalget selv utviser dårlig skjønn: de bidrar til en mediestøy som av den vanlige publikummer kan og må forveksles med sakens proporsjonalitet.

Slik lød det også da NRKs morgensending kunne fortelle om en «aksjon» mot E-tjenestens hemmelige arkiv i Oslo. Det lød dramatisk.

Leser man Dagbladet koker saken ned. Det er lite «beef». Kun løse antagelser, bygget på foregående saker som har virket oppkonstruerte, regisserte og oppblåste.

Normalt bør en skandale vokse. Her skjer det motsatte. NRK har oversolgt saken. Den virker nærmest ubetydelig i Dagbladet.

Den føyer seg dermed inn i rekken av lignende saker.

Hvem er det som har interesse av å skape slike skandaler? Hva er deres motiv? Hva er konsekvensene?

La oss konstatere at «skandalene» har som minste felles multiplum at tjenestene er ute av kontroll og følgelig må disiplineres.

Hvem har interesse av en slik fremgangsmåte?

I dette tilfelle helt opplagt Kjetil Stormark som får realisert sine ambisjoner. Avsløringer er en måte å bygge seg opp på. Det er også en måte å skape frykt på ved å demonstrere hva man kan sette i stand.

Ambisjoner, på vegne av?

Stormark har store ambisjoner. Under 22/7-rettssaken kritiserte han i skarpe ordelag politiet for ikke å ha gjort mer for å etterforske om Knights Templar kunne være reelt. Det skjedde etter at folk fra Kripos i detalj hadde redgjort for sitt omfattende arbeid. De gransket og fulgte alle tråder som tenkes kunne. Uten resultat. Sunn fornuft tilsier at man da konkluderer med at videre arbeid ville bety å gå løs på det ukjente: dvs. hele samfunnet er objekt. Slik etterforskning kan tippe over i det vi forbinder med politistater.

Stormark hadde ingen slike betenkeligheter. Han gir seg selv og samfunnet blancofullmakt til å fortsette etterforskningen, «med uforminsket styrke».

Det var etter at noen av Norges dyktigste etterforskere hadde redegjort i timevis for etterforskningen. En etterforsker ble utspurt om mulighetene for at man ikke visste eller hadde oppdaget bevis, om sannsynligheten for at Knights Templar kunne eksistere. Han svarte: – Det vil ikke bare være som å lete etter nåla i høystakken, det vil være som å lete etter en hypotetisk nål i et ukjent antall høystakker.

M.a.o hele samfunnet er da høystakken. Hvis staten anvender alle sine ressurser på å lete etter en nål som man ikke vet om finnes, kan man komme til  å finne noe, men det har en stygg tendens til å bli det man ønsker å finne, for slike teorier og vilje til å bruke makt har en tendens til å forandre dem som omsetter dem i handling.

Norsk politi har heldigvis motforestillinger til en slik utvikling. Men ikke Stormark. Han har ambisjonen om å finne Knights Templar og mener politiet har sviktet.

Under retssaken måtte etterforskningsledelsen innrømme at de vet forsvinnende lite om deler av Breiviks internasjonale kontakter og reiser. Politiet har bare funnet to kvitteringer, henholdsvis fra en bar og en kafe, som bekrefter at Breivik faktisk var i London i april/mai 2002. På dette spinkle grunnlaget er det dumdristig å bruke uttrykket «vrangforestilling». Det er ikke grunnlag for en slik konklusjon. Det kan til og med hende at Breivik lyver bevisst, for å skape frykt. Den muligheten alene gjør at grunnlaget for å bruke reisen og påstandene i «diagnostisk» øyemed, bortfaller helt.

Språkføringen er avslørende. Ingen edru person som fulgte rettssaken ville finne på å kalle etterforskningen for mager, at resultatet er spinkelt er noe annet og betyr ikke at etterforskningen er det. Stormark driver språklig lureri. Han setter likhetstegn mellom resultat og innsats.

Resultatet var dessuten slett ikke så magert som Stormark gir inntrykk av. Men man fant ikke bevis eller indisier på noe nettverk. Også dette greier Stormark å vende til et våpen mot politiet:

Det er avgjørende at politiet ikke snevrer inn etterforskningen, fordi politi og påtalemyndighet har investert prestisje i å hevde at Anders Behring Breivik MÅ ha vært alene, og at hans påståtte netterverk er en vrangforestillig. Det kan jo hende at de har rett, men faktagrunnlaget er foreløpig altfor tynt.

Politiet har ikke investert prestisje i et bestemt resultat som de er låst til. Igjen: enhver som fulgte rettssaken ville raskt bli overbevist om det motsatte. Spesialetterforskerne imponerte med sin grundighet og saklighet.

Det gjør ikke Stormark som journalist. Språket er unøyaktig og utflytende. Han kan ikke være klar over hva han skriver:

Dersom det er den minste sjanse for at 22. juli kan skje igjen, i Norge eller et annet sted, må etterforskningen fortsette med uforminsket styrke.

Hva skal vi med George W. Bush og the Patriot Act når vi har jegere som Stormark? Resultatet av en slik innstilling er et overvåkingssamfunn.

Men deler av venstresiden og mainstream synes det er ok hvis overvåkingen bare rammer høyresiden.

Man begår samme feil som under den kalde krigen: hvis overvåking bare rammer en bestemt gruppe er det ikke så farlig.

Men overvåking på politiske premisser, dvs som ikke er adekvate, som ikke rammer krefter som er farlige for samfunnet, men rammer legitim politisk debatt, skaper en uggen stemning. Den gjør også urett. Var ikke det noe av lærdommen av Lund-kommisjonen? Eller er det ok med overvåking av høyresiden?

Kjetil Stormark fikk for en tid siden 3,5 million av Fritt Ord til et senter som skal overvåke høyresiden. Dvs. den skal overvåke høyreekstreme, men definisjonen er så løs og vag at det like godt kan forveksles med høyresiden. Slik ordene brukes om hverandre i den politiske debatt.

En slik innstilling og slike ambisjoner inngir ikke tillit i så sensitive spørsmål som overvåking.

Til torgs

Hva kan Stormark bringe til torgs i den aktuelle sak?

Norsk e-tjeneste snakker med mennesker de finner interessante. Det er ikke alltid at vedkommende helt forstår hvem han snakker med, kun at det er «myndighetene». Det er snakk om mennesker med spesialkunnskap, internasjonale kontakter, bestemte miljøer/fagmiljøer, som tjenestene vil vite mer om. Arbeidet krever conduite. Det er ikke sikkert alle har den rette standard. Arbeidet krever respekt for objektets integritet.

Stormarks kilder har fortalt ham at E-tjenesten har et arkiv på ca 400 personer som man «snakker med». Disse vil man gjerne vite mest mulig om. Derfor har man opprettet et arkiv på deres pårørende, og man har brukt alle tilgjengelige kilder til å innhente opplysninger. I våre dager kan det bli omfattende.

Både opplysningene i seg selv og deres eksistens er sensitiv. Derfor oppbevares informasjonen kun i papirversjon, hos en spesialenhet som kalles seksjon E23.

Legitim grunn

Men Stormark anfører selv at E-tjenesten kan skyte seg inn under paragraf 5 i Instruks om etterretningstjenesten fra 2001, der det heter at

«tjeneste kan gjennomføre tiltak for å verifisere kilders troverdighet».

I tillegg har trolig arkivet en høyst legitim begrunnelse når man ser på seksjon E23s oppgave som er

«beskyttelse av norske styrker i internasjonale operasjoner» Det er denne seksjonen som ifølge NRK og Dagbladet er fagansvarlig for drift og vedlikehold av «Fagarkivet».

Dermed har E-tjenestens leder et uangripelig svar når EOS-utvalget spør hva arkivet skal brukes til.

Hensikt

Etterretning har alltid virket tiltrekkende på en bestemt gruppe mennesker. For noen er det guttefantasier. Skandalene som pressen har avslørt de senere år viser seg å være varm luft ved nærmere granskning. Men det gir stor publisitet til avslørerne.

«Man» lager en skandale av at kartlegging og overvåking foregår. Men det er det samme som å skandalisere at tjenestene finnes. Ønsker man å temme dem? Å vinne innflytelse over dem? Eller mer alvorlig: Løper man noens ærend? Eller bryr man seg ganske enkelt ikke om konsekvensene, bare man får et scoop? Som gravejournalist står man over overvåkerne.

For personer som er opptatt av å forhindre et nytt 22/7 for enhver pris, virker det underlig at man synes å ville skandalisere tjenestene for enhver pris.