Sakset/Fra hofta

Ett av regjeringspartienes simpleste utspill i valgkampen, er hva de ynder å kalle «rotet på borgerlig side». De rødgrønne påstår at velgerne ikke vet hvilken regjering de får om de stemmer borgerlig. Jens Stoltenberg angrep til og med Erna Solbergs lederegenskaper på saken om et klart regjeringsalternativ. Erna tillot seg å svare på tiltale, og stilte spørsmål ved statsministerens lederegenskaper sett i lys av beredskapssvikten som ble avdekket 22. juli 2011. Erna Solberg fikk selvfølgelig kritikk for dette. Man kan ikke kostnadsfritt kritisere selveste Jens Stoltenberg, det skulle tatt seg ut.  Mediekorpset kom på banen og fikk både politiske motstandere som Martin Kolberg (AP)og samarbeidspartnere som Knut Arild Hareide (Krf) til å fremføre det rene nonsens i sakens anledning. Erna hadde gått over streken. Tenk hun tillot seg å kritisere Jens Stoltenberg, men ikke nok med det. Erna Solberg tillot seg å svare Stoltenberg med samme mynt. Hun var nemlig ikke fornøyd med Stoltenbergs leder- og gjennomføringsegenskaper. Erna Solberg sa hva vi alle lærte av tragedien i regjeringsbygget og på Utøya: Beredskapen vår fungerer ikke. Og Erna hadde baller nok til å plassere ansvaret der det hører hjemme.

Knut Arild Hareide uttalte i sakens anledning til NRK at det

-ikke blir riktig å stille spørsmål om Stoltenbergs lederegenskaper i forbindelse med 22. juli.

-Statsministeren fikk vist fremragende lederegenskaper etter 22. juli. Så ble det avdekket svakheter med det totale systemet, men jeg syns ikke det er riktig å stille spørsmål ved Stoltenbergs lederegenskaper når det gjelder denne saken.

Så Hareide mener det ikke er riktig å stille spørsmål ved den øverste politiske ledelse når det er «svakheter med det totale systemet»? Det er fristende å spørre hvem Hareide mener skal stilles til ansvar når systemet svikter.  Det er umulig å ta Krf-lederen alvorlig. Forstår han hva han selv sier?

Hvorfor tværer ikke journalistene ved det rødgrønne rotet? På den rødgrønne siden er det uenighet, (eller rot som det heter når man beskriver borgerlig side) både hva gjelder saker og regjeringssamarbeid. Ulike syn på oljeboring i Lofoten er visst kun interessant når uenigheten er å finne på borgerlig side. At de tre rødgrønne partiene har divergerende syn på oljeboring i Lofoten og Vesterålen ofres sjelden et spørsmål. Oljeminister Ola Borten Moe (SP) ser ikke engang ut til å være enig med sitt eget parti i saken. Og hva med rovdyrpolitikken, kan man komme særlig lenger fra hverandre enn SP og SV i rovdyrforvaltningen?

Hvorfor er det knapt noen journalister som tar tak i rotet og uklarhetene i regjeringssammensetningen på sosialistisk side?  Sosialistisk Venstreparti ligger og vaker ved sperregrensen og enkelte målinger viser at Lysbakkens sosialister er helt ute av Stortinget. I Navarsetes sperregrenseparti er man allerede begynt å lukte på borgerlig samarbeid om valgresultatet gir rødgrønt nederlag. Kan man stole på senterpartister som beskriver seg selv som politiske kameleoner?

-Vi er jo politiske kameleoner i Senterpartiet. Skulle det rødgrønne flertallet ryke, må vi se oss om etter alternativer. Diskusjonene er i gang allerede.

Dette sier fylkesleder Tore-Jan Gjerpe i Finnmark til NTB, gjengitt i Nationen.

På toppen av dette rotet har Jens Stoltenberg åpnet opp for samarbeid med Miljøpartiet De Grønne.  Så hvordan er egentlig sannsynligheten for regjeringsalternativer på den rødgrønne siden? Får vi det kjente alternativet med AP+SP+ SV, eller AP+SP+SV+MDG, eller hopper SP over til borgerlig side slik at ett av alternativene blir AP+SV+MDG, om SV ikke kommer på Tinget kan vi få AP+SP+MDG, eller om MDG gjør et brakvalg på bekostning av både SP og SV kan vi få AP+MDG, eller vi kan få en ren mindretallsregjering av bare AP.

Valget åpner for ulike regjeringskonstellasjoner. Slik er det både på borgerlig og rødgrønn side. Det er dette vi kaller demokrati. Og dette er akkurat hva Erna og Siv sier hele tiden: Det er velgerne som avgjør. Kanskje er det nettopp det som er så fortærende. At verken AP eller media kan bestemme valgresultatet og dermed den nye regjeringens sammensetning, selv om de prøver aldri så mye.