Sakset/Fra hofta

Valgresultatet har en beskjed til Erna: Inviter Senterpartiet.

Gårsdagens valg var en seier for regjeringen Solberg, men for partiene var det bare tapere. Nå venter en vrien kabal hvor Solberg skal regjere videre på nåde fra svekkede Krf og Venstre, noe som vil svekke både Frp, Høyre og Norge. Har Erna politisk mot og frekkhet nok til å gjøre det «ulovlige»: Droppe kabalen, spille politisk vriåtter, og invitere SP inn i regjering?

At Norge fortsetter kursen med Erna ved roret og handlekraftige Frp-statsråder ved årene er bra for landet. Alternativet var en bruktbilselger fra Youngstorget uten politikk, med fremmespråklige valgbrosjyrer i fleng, og grønne eller røde ekstremister på vippen. Det ville blitt et kostbart sirkus som ihuga sosialister og islamister ville sette pris på. Regningen ville bli astronomisk.

Jonas Gahr Støre er kanskje god på skatteplanlegging, men han har ingen statsminister i seg, og det er nok tydelig for Arbeiderpartiet også nå. Om noen vil innrømme det er en helt annen sak, og Støre er neppe den som gir seg uten kamp. Makt smaker altfor bra, og dette skulle jo være springbrettet til fremtiden blant den globale fiffen. Nå sitter han der som en tapende leder for restene av arbeiderbevegelsen som er overtatt av akademikere og blir spist av islam, mens LO antagelig har oppdaget at EUs lavlønnsarbeidere ikke gavner norske arbeidsfolk likevel. (Skulle du sett på makan…) AP-lederen skal få det gøy de neste fire årene. Not.

Bare tapere på venstresiden

Arbeiderpartiet er en taper fordi de har satt en tubokapitalist uten lederevner som leder, og det gjorde dem til den store valgtaperen. Senterpartiet er den store vinneren, men blir stående som en taper fordi makten glapp, og fremgangen kan ikke brukes til noe som helst. SV gjorde det merkverdig bra, men får heller ikke uttelling på noen måte. Kommunistene i Rødt får langt mer mediatid enn oppslutningen tilsier, og er likevel der de hører hjemme: Godt under sperregrensa. MdG fikk seg en på trynet, og det gir håp om at velgerne har oppdaget hvor gærne og virkelighetsfjerne de faktisk er. Mye penger spart.

Samtlige regjeringpartier er også tapere.

Samtlige regjeringspartier mistet oppslutning. Dette er ganske merkeverdig gitt hvor mye regjeringen faktisk har gjennomført av løfter. (Velgere er og forblir noen utakknemlige beist) Men utviklingen er forståelig ettersom de fire regjeringspartiene gnager løs på hverandre, og henger sammen på ren hestehandel og Erna-lim. Det er vanskelig å være entusiast.

Det Erna trengte var en bedre styringsgrunnlag. Hun har fått det motsatte. Venstre kan kalles valgets vinner siden de kloret seg over sperregrensa med et nødskrik, og nå vil de ha tifold tilbake i politisk makt. Det er ikke en heldig situasjon, for fire år med makt har gjort dem kraftig bortskjemte. KrF og Venstre vil antagelig bli omvendt proporsjonalt kravstore i forhold til oppslutningen de har mistet – og dermed skape en politikk som slett ikke gjenspeiler viljen i folket. Det kan igjen koste Solberg makten ved neste valg. Eller underveis? Det er slett ikke sikkert Solberg kan stole på Hareide eller Grande. Så hvorfor skal hun være lojal mot dem da? Det ville ikke jeg vært.

Bare en vinneroppskrift.

Avtaler gjort før og underveis i valgkampen er en ting. Valgresultat er noe helt annet. Naturligvis skal man stå ved sine løfter, men var jeg statsminister ville jeg stilt meg følgende spørsmål på kammerset: «Hvis jeg ser helt nøkternt på det: Hva er det aller beste styringsgrunnlaget jeg kan få de neste fire årene som kan sikre regjeringen, hindre konstant utpressing av «støttepartier» som egentlig hater regjeringen min, samtidig som jeg ivaretar flertallets vilje?» (Det er nok mange som stiller dette spørsmålet – det er ikke akkurat rakettforskning å se muligheten)

Det finnes bare et svar på dette spørsmålet. Gå til Slagsvold Vedum og si: «Hva gir du i retur hvis Senterpartiet får kommunalministeren, fiskeriministeren og landbruksministeren, samtidig som hver bonde får ny traktor, sentraliseringen legges på is, og distriktsnorge får beholde flystasjoner og lokalsykehus?».  Jeg skal se den partilederen som vil se partimedlemmene i øynene og si «Jeg sa nei jeg, for jeg liker ikke Frp, og jeg tror Jonas og AP er en skikkelig vinner til neste valg». I think not. Vedum er en smart realpolitiker – i Norge mest nasjonalkonservative parti. Kanskje han går til Erna? (Så får heller kona til Støre hete Slagsvold så mye hun vil. Bissniss is bissniss.)

Politikk har tyngdekraft

Denne «vriåtter‘n» ville snudd opp ned på hele det politiske kartet over natten. Det ville skapt en bunnsolid regjering med klart flertall, og som gjenspeiler den politikken som nordmenn faktisk ønsker. Valgresultatet er nemlig en fasit som politikerne bør ta hensyn til. Det ville satt håpløse Hareide totalt sjakkmatt. Tvunget Venstre til å tone flagg en gang for alle. Og det ville skapt alvorlige vanskeligheter for Arbeiderpartiet ved neste valg. Sannsynligvis ville neste valg blitt en total walkover.

Og hvis SP sier nei? Vel – da måtte partiledelsen  i Senterpartiet stå til ansvar overfor organisasjonen og sine velgere – som kunne fått nesten alt, men fikk ingenting. I dare you Vedum. (Mens jeg smiler fandenivoldsk) Hvis det er SÅ viktig å være sosialist, så bør man også betale for det.

Sjakk og matt.

Skjær i sjøen – og hva så?

«Det er ikke mulig» er det sikkert mange som vil påstå. «Det er å bryte løfter!» eller «Det er å lure velgerne». Eller naturligvis den kjente «Senterpartiet kan ikke regjere med Frp». For noe erketøv. Politikk er levende og mulighetenes kunst, og denne muligheten vil være dumt å gå glipp av. Det er nok mange partimedlemmer på flere sider som vil steile, men det finnes absolutt ingenting ved Senterpartiet som gjør regjeringssamarbeid umulig, og ingen problemer er større enn problemene som Erna Solberg allerede sitter med i fanget gjennom Venstre og Krf.

Det viktigste for velgerne er å bli hørt. Det viktigste for politiske partier er makt. Det viktigste for Erna Solberg er styringsgrunnlag. Denne «vriåtter‘n» gir svar på alle tre, og den er et resultat av et valgresultat som ingen kunne forutse da politiske samarbeidsavtaler ble inngått. Jeg kan bare forestille meg hva Grande og Hareide ville si til å bli plassert på en flåte og sendt ut i ingenmannsland på denne måten. Men egentlig er det vel fortjent, og plutselig ville Norge ha en bunnsolid regjering, med bunnsolid politikk som mange flere kunne slutte seg til.

Mange fordeler. Få ulemper. Det er ikke ofte valgresultatet gir sånne muligheter.

Gjør det, gjør det, gjennomfør det!