Sakset/Fra hofta

Hittil ukjente tall fra en TNS-gallup i 2009 om befolkningens syn på lover, viser at norske muslimer har en pose- og sekk-holdning til loven: de vil gjerne være beskyttet av den, men synes ikke den bør håndheves like strengt overfor dem som andre, hvis det strider mot religiøse oppfatninger.

Jurist og filosof i Civita, Mortan Kinander, reflekterer over undersøkelsen i en kronikk på nrk.no/ytring: Muslimer og rettsstaten.

Muslimer vil ha like stor beskyttelse fra rettsstaten som flertallet av befolkningen, men mener samtidig at det skal gjelde særregler for dem, og at lovene ikke skal håndheves like sterkt overfor muslimer som de skal overfor nordmenn flest.

Galluper operer med enkle og store kategorier. Men denne ser likevel ut til å ha synliggjort en trend, som ikke er ukjent fra andre land der muslimer er i mindretall.

«Muslimgruppen mener i større grad enn den generelle befolkningen at visse lover enten ikke skal gjelde for dem, eller at de ikke skal håndheves like strengt overfor dem. »

Det er særlig i en tenkt situasjon der det vedtas en lov som islamske ledere ikke kan godta, at forskjellene avtegner seg. Hvem vil de følge?

Tallene tyder på at et betydelig antall muslimer at de vil følge religionen fremfor loven.

Gruppene skiller seg imidlertid ganske markant fra hverandre når det gjelder håndhevelsen av lovene. Her mener muslimgruppen i større grad enn den generelle befolkningen at visse lover enten ikke skal gjelde for dem, eller at de ikke skal håndheves like strengt overfor dem.

Først og fremst var muslimene i langt større grad enn den generelle befolkningen villige til å begå sivil ulydighet dersom deres religiøse leder ga uttrykk for at en lov som Stortinget har vedtatt er umoralsk.

«Det er muligens ikke overraskende at sterkt religiøse mennesker mener at deres religiøse lederes oppfatning av rett og galt skal gå foran de politisk vedtatte lovene.»

Hele 48 prosent av muslimene mente at religiøse mennesker i slike tilfeller må følge sine religiøse ledere. 30 prosent mente at det var deres egensamvittighet som var avgjørende, ikke den religiøse lederens meninger. Til motsetning mente bare 3 prosent av den generelle befolkningen at sivil ulydighet på religiøst grunnlag var et alternativ, mens 16 prosent mente man måtte følge sin egen samvittighet dersom det var konflikt mellom loven og samvittigheten.

 

http://m.yr.no/ytring/1.11068475